Danmarks historie (1901–1945)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Danmarks historie (1901–1945) er en periode i dansk historie som innebar et farvel til selvforsyningsøkonomien og en forsiktig overgang til eksportproduksjon med blant annet lurmærket smør og bacon til det engelske markedet. Andelsbevægelsen vant sterkt frem i form av andelsmeierier og andelsslakterier. I byene fortsatte industrialiseringen støttet av hovedavtalen som ble inngått i 1899 mellom De samvirkende fagforbund, det senere LO og Dansk Arbejdsgiver- og Mesterforening, senere Dansk Arbejdsgiverforening. Jernbaner og havner ble anlagt og utvidet[1], og med innføringen av dampdrevne maskiner og senere med elektrifiseringen ble det mulig å masseprodusere dagligvarer. Industrialiseringen ble styrket av mekaniseringen i landbruket og en forbedret helse noe som medførte et befolkningsoverskudd. Noen utvandret til Midtvesten i USA, men de fleste søkte inn til byene. Her ga en hurtig og omfattende utbygging av byenes boligmasse tak over hodet for de mange nye kjernefamiliene i arbeiderkvarterene.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Perioder |
Parlamentarisme og verdenskriger Etterkrigstiden |
Arbeidsløshet, epidemier som kolera og spanskesyken samt alkoholmisbruk gjorde tilværelsen verre og ga grunnlag for dannelsen av arbeidsløshetskasser, sykekasser og avholdsbevegelsen. Hos den jevne delen av befolkningen nøt Socialdemokraterne stor fremgang og selv om partiet mistet en del velgere da Danmarks Kommunistiske Parti ble stiftet i 1919, ble det landets største parti. Gjennom perioden fikk flere forskjellige vekkelsesbevegelser stor fremgang både på landet og i byene.
Krisen på 1930-tallet med konkurser, arbeidsledighet og dårlige eksportmuligheter ga støtet til en større, sosial bevissthet og med Kanslergadeforliget i 1933 kom de grunnleggende delene av det sosiale sikkerhetsnettet på plass.
Kulturelt førte en bevegelse bort fra det fastlåste og tradisjonsbundne til stadig større frigjøring på alle områder. Samtidig fikk kunstnere nye medier å uttrykke seg gjennom; særlig radio og film, men også aviser og ukeblader bidro til at det for alvor oppsto en massekultur hvor betydelige deler av befolkningen var felles om kulturpåvirkninger. I det meste av perioden kom de sterkeste kulturpåvirkningene fra Frankrike og Tyskland og det var først etter andre verdenskrig at den engelsk-amerikanske påvirkningen ble merkbar.
I 1917 ble Dansk Vestindia bortsett fra Water Island solgt til USA og Island fikk sin uavhengighet i 1918. Kun Færøyene og Grønland var igjen av Danmarks oversjøiske besittelser. Utenrikspolitisk førte de skiftende regjeringer en nøytralitetspolitikk i samarbeid med Norge og Sverige. Nøytraliteten kunne fastholdes under første verdenskrig, men den 9. april 1940 okkuperte det nazistiske Tyskland Danmark og Norge, mens Sverige opprettholdt en vanskelig nøytralitet.
Danmark ble medlem av Folkeforbundet fra begynnelsen av i 1920 og var med inntil organisasjonen ble oppløst i 1946. Det oppsto en alvorlig krise mellom Danmark og Norge da nordmennene i 1932 landsatte en styrke i det de kalte Eirik Raudes Land (= Kong Christian X's Land), og som var en del av Østgrønland. Norge holdt området annektert frem til 1933, da en voldgift ved Den internasjonale domstolen tilkjente Danmark suvereniteten over hele Grønland.
Til tross for den erklærte nøytraliteten og en ikke-angrepspakt med Tyskland, ble Danmark okkupert av tyske tropper den 9. april 1940. Ettersom okkupasjonen angivelig skulle beskytte landet, valgte regjeringen og administrasjonen å fortsette. Denne samarbeidspolitikken holdt landet fritt for tysk rettslovgivning, men den kostet på den andre side regjeringen moralsk og politisk velvilje i befolkningen. Etter streikebølgen i august 1943 trådte regjeringen tilbake og okkupasjonsmakten overtok styret. Den sivile administrasjonen fungerte videre som Departementsjefstyret, men i krigens siste år vant motstandsbevegelsen mer og mer velvilje i befolkningen. Derfor innledet politikerne et samarbeid med motstandsbevegelsen, representert ved Frihedsrådet, slik at de to grupperingene kunne danne en felles overgangsregjering ved krigens slutt den 5. mai 1945.