DeLorean Motor Company
amerikansk tidligere bilprodusent From Wikipedia, the free encyclopedia
amerikansk tidligere bilprodusent From Wikipedia, the free encyclopedia
DeLorean Motor Company var en amerikansk bilprodusent startet 24. oktober 1975 av John DeLorean. Selskapet er mest kjent for modellen DMC-12, som var den eneste modellen som noen sinne rullet ut av fabrikken og vakte oppsikt på grunn av karosseriet av rustfritt stål samt måkevinge-dørene. Dessuten er selskapet kjent for sin korte og turbulente historie, som endte med konkurs i 1982. Da selskapet nærmet seg slutten ble John DeLorean, i et desperat forsøk på å skaffe penger, tatt i narkotikasmugling, men ble senere frikjent, da retten mente han var lokket i en felle.
| DeLorean Motor Company | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Bransje | Kjøretøyindustri | ||
| Etablert | 24. oktober 1975 | ||
| Opphørt | 26. oktober 1982 | ||
| Hovedkontor | Detroit | ||
| Land | USA | ||
| Produkt(er) | DeLorean DMC-12 | ||
| Grunnlegger(e) | John DeLorean | ||
| Daglig leder | John DeLorean | ||
| Nettsted | Offisielt nettsted | ||
 DeLorean Motor Company 54°32′46″N 6°01′03″V | |||
Til tross for at selskapet ikke lenger eksisterte da den første filmen ble lansert, ble DeLorean DMC-12 verdensberømt gjennom Tilbake til fremtiden-filmene, da bilen ble bygget om til en tidsmaskin av den eksentriske professoren Dr. Emmet Brown.
John DeLorean stiftet DeLorean Motor Company i Detroit, Michigan, USA den 24. oktober 1975. Han var allerede velkjent i bilbransjen som en utmerket ingeniør, jetsetter og ikke minst den yngste personen som noen sinne fikk en sjefsstilling hos General Motors. Kapitalen i selskapet kom hovedsakelig fra lån gjennom Bank of America, og fra formasjonen av forskjellige partnerskap og private investorer. Senere ble det også skaffet kapital gjennom et forhandlerprogram, hvor de som ønsket å være forhandlere for DeLorean-bilene måtte betale for forhandlerstatus, og ble gjort til aksjonærer i selskapet.
DeLorean søkte også støtte fra forskjellige myndigheter og økonomiske organisasjoner for å dekke byggingen av selskapets bilfabrikker. For å få denne støtten ville DeLorean bygge sin første fabrikk i et land eller område hvor arbeidsledigheten var spesielt høy. Én av kandidatene var Irland, men landets daværende industriminister, Des O'Malley, bestemte seg for ikke å støtte prosjektet. En avtale var i ferd med å bli inngått med Puerto Rico da DeLorean aksepterte et tilbud i siste øyeblikk fra Englands Northern Ireland Development Board. Dermed havnet produksjonen av DeLorean-bilene i Nord-Irland.
I oktober 1978 startet byggingen av fabrikken i Nord-Irland. Offisielt var navnet på selskapet DMCL (DeLorean Motor Company, Ltd.), og fabrikken lå i Dunmurry, en forstad til Belfast. Byggingen av fabrikkområdet, som besto av seks bygninger på totalt 61,000 m² ble fullført av Farrans McLaughlin & Harvey på imponerende 16 måneder. Planlagt start av bilproduksjonen var i 1979, men på grunn av forsinkelser og budsjettoverskridelser kom ikke den første bilen av samlebåndet før tidlig i 1981. Arbeiderne på fabrikken hadde som regel lite erfaring, og mange av dem hadde aldri hatt en jobb tidligere. Dette kan ha bidratt til store problemer med kvaliteten på de tidlige bilene, og dermed etableringen av kvalitetskontroll-sentre på forskjellige steder. "QAC"-sentre (Quality Assurance Centers) ble startet i California, Delaware og Michigan, og her ble forskjellige problemer tatt hånd om og rettet før bilene ble levert til forhandler. Denne innsatsen for å rette på kvalitetsproblemer var generelt sett vellykket, men klager forekom fortsatt da alle DeLorean-modellene fra 1981 ble levert uten garanti. I 1982 var de fleste produksjonsproblemene rettet, og DeLorean begynte å gi kunder en fem års/75 000 km-garanti på alle biler.
Utdypende artikkel: DeLorean DMC-12
DMC-12 fikk en blandet mottakelse hos publikum og fagpresse. Selv om det var lange ventelister på levering av de første modellene var prisen på 25 000 dollar høy, spesielt for det mange så som et motorsvakt og lite praktisk leketøy. Karosseriet i rustfritt stål var attraktivt fordi det så bra ut, og fordi det ikke kunne ruste, men i praksis var det umulig å holde helt rent. Det betydde også at bilen vanskelig kunne lakkeres, og alle biler som forlot fabrikken var identiske. Noen forhandlere lakkerte bilene før levering, og DeLorean Motor Company eksperimenterte med spesiell lakk som viste det rustfrie stålet gjennom, for å kunne levere bilene sine i forskjellige farger. Ingen biler ble noensinne levert ferdig lakkert fra fabrikken. Det eneste ekstrautstyret tilgjengelig ved introduksjonen var automatgir, mens det senere i 1981 også ble tilbudt et grått interiør i stedet for det svarte som ble levert som standard. Senere kom også ekstrautstyr som dekorstriper langs siden av bilen og bagasjestativ til.
I 1981 meldte selskapet at det planla produksjon av en firedørs sedan. Denne skulle i likhet med DMC-12 bygges i rustfritt stål, med måkevingedører foran og konvensjonelle dører bak. Dette prosjektet kom aldri lenger enn til skissestadiet, men konseptet var utseendemessig svært likt konseptbilen Lancia Medusa, designet av Giorgetto Giugiaro, som også sto bak designet på DMC-12.
DeLorean Motor Company ønsket allerede fra starten flere ben å stå på, og et av disse var DeLorean DMC-80, som var basert på et prosjekt fra det tyske samferdselsdepartementet, kalt VÖV-I. Dette var en standardisert bussplattform, og da DeLorean initierte DMC-80-prosjektet var det allerede 20 000 eksemplarer av VÖV-I på veien, og det var utviklet et andre generasjons konsept kalt VÖV-II. DMC-80 skulle ha en gulvhøyde på 55 centimeter, med brede dører på 120 centimeter som skulle gjøre det enkelt å bevege seg av og på bussen. DMC-80 skulle ha plass til 47 passasjerer, og kunne utstyres med nedfellbare seter, slik at det også var plass til passasjerer i rullestol.
DMC-80 skulle utstyres med en vannkjølt sekssylindret dieselmotor på 200 hestekrefter, levert av enten MAN eller Mercedes-Benz. Den skulle også kunne leveres med motorer på 240 hk og 280 hk, og enten tre- eller firetrinns girkasser. Bussen kunne leveres i både 245 cm og 260 cm bredde, og ble presentert som «fremtidens buss», en miljøvennlig og amerikanisert versjon av tyskernes VÖV-I, som allerede hadde vært i tysk bruk i flere år.
DMC-80 ble aldri produsert, men konseptet var svært likt mer moderne busser fra andre produsenter, og utseendemessig minner DMC-80 svært mye om Mercedes-Benz O407, som også var bygget på VÖV-prosjektet.
Sent i 1981 begynte mangel på etterspørsel, store kostnadsoverskridelser og valutakurser å ta knekken på DMC. Selskapet hadde estimert at de måtte selge mellom 10 000 og 12 000 biler for å gå i null, mens salget sviktet ved rundt 6 000 enheter. I et forsøk på å snu dette ble det lagt en plan for restrukturering av selskapet, hvor et nytt "DeLorean Motors Holding Company" skulle stiftes, som igjen skulle være et morsselskap til DeLorean Motor Company og søsterselskapene: DeLorean Motor Cars Limited (produsenten), DeLorean Motor Cars of America (distributør i USA) og DeLorean Research Partnership (utviklingsselskapet). I januar 1982 ble selskapet tvunget til å avlyse denne planen, som DeLorean hadde håpet kunne skaffe selskapet omkring 27 millioner dollar.
Dermed henvendte John DeLorean seg til den britiske regjeringen for hjelp, men ble nektet hjelp med mindre han klarte å skaffe like mye penger fra andre investorer. Det som skjedde etter dette er fortsatt omdiskutert, og involverer den britiske regjeringen, FBI, Drug Enforcement Administration, DeLorean, hans investorer og det amerikanske rettssystemet. På et tidspunkt i 1982 ble John DeLorean gjort til mål i en FBI-operasjon som skulle stoppe narkotikasmuglere. Han ble arrestert i oktober 1982 og siktet for å ha planlagt å smugle kokain til en verdi av 24 millioner dollar inn i USA. Nøkkelbeviset var et videobånd som viste DeLorean diskutere narkotikatrafikken med to FBI-agenter, men DeLoreans advokat beviste for retten at han ble lurt inn i avtalen av FBI-agentene, som i utgangspunktet hadde henvendt seg til DeLorean som legitime investorer. Han ble frikjent for alle anklager, men ryktet hans var ødelagt for alltid.
Det ble aldri skaffet nok kapital til å holde selskapet i live. DeLorean Motor Company gikk konkurs i 1982, og tok dermed med seg 2.500 arbeidsplasser og over 100 millioner dollar i investeringer ned i dypet. Den britiske regjeringen forsøkte å beholde noen brukbare deler av fabrikken, uten å lykkes, og Dunmurry-fabrikken ble stengt. DeLorean selv pensjonerte seg i New Jersey i USA, og drømmen hans var knust. Han hevdet lenge at DMCL ble stengt av politiske grunner, og at selskapet på det tidspunktet var et solid selskap med millioner av dollar i banken og ordrebøker fulle av ordre i flere år fremover.
Omkring 9 200 biler ble produsert mellom 1981 og 1982, men nøyaktige produksjonstall er uklare og varierer. Noen 1983-modeller (produsert sent i 1982) ble satt sammen av Consolidated International, et selskap som hadde en avtale med DMC og kjøpte det resterende lageret etter konkursen.
Bilen har også blitt verdensberømt som basis for tidsmaskinen i filmen Tilbake til fremtiden fra 1985.
Svært mange av de opprinnelige bilene er fortsatt i god stand etter mer enn 35 år, og de fleste anslag hevder at 6 500 biler har overlevd,[1] av de omkring 9 000 som ble bygget. Det eksisterer et meget aktivt entusiastmiljø rundt bilene med sterke klubber, og flere kommersielle aktører har kommet etter at DeLorean Motor Company gikk konkurs, for å tilby deler og service. Spesielt har DeLorean Motor Company of Texas (et nytt selskap som tok det opprinnelige selskapets navn og logo) gjort seg bemerket, og disse eier blant annet store mengder deler fra den opprinnelige fabrikken. Det ble i juli 2007 kjent at selskapet har planer om å bruke disse delene til å starte en begrenset produksjon av nye DMC-12 fra 2008, håndbygget på fabrikken i Texas og begrenset til omkring 20-25 eksemplarer i året.[2]
Til tross for at han ble frikjent for alle anklager i narkotikasaken måtte DeLorean fortsatt slåss i retten etter selskapets konkurs og langt inn på 90-tallet. Han ble erklært personlig konkurs i september 1999, og ble kastet ut fra sin store eiendom i New Jersey i mars 2000. Han døde den 19. mars 2005 av komplikasjoner etter et slag, 80 år gammel.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
