Den indre tyske grense
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den indre tyske grense (tysk: innerdeutsche Grenze eller deutsch–deutsche Grenze; opprinnelig også Zonengrenze) var grensen mellom Den tyske demokratiske republikk (DDR) og Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) fra 1949 til 1990. Om man ikke inkluderer den separate grensen som ble utgjort av Berlinmuren var grensen 1381 km lang og gikk fra Østersjøen til det daværende Tsjekkoslovakia.
Indre tyske grense Innerdeutsche Grenze | |||
---|---|---|---|
Sted | Nord og Midt-Tyskland | ||
Type | Grensebefestningssystem | ||
Høyde | Opp mot 4 meter høy | ||
Oppført | 1952 | ||
Oppført av | Øst-Tyskland | ||
Revet | 1990 | ||
Bygningsmaterialer | Stål, betong | ||
Kontrollert av | |||
Garnison | Øst:
Vest:
| ||
Tilstand | For det meste revet, noen deler er preservert som minnesmerker | ||
Slag | Den Kalde Krigen | ||
Opphørt | 30. juni 1990[1] | ||
Erstattet av | ingen | ||
Den indre tyske grense 52°24′N 12°30′Ø |
Den ble de facto etablert 1. juli 1945 som grense mellom de vestlige og sovjetiske okkupasjonssonene. På den østlige siden var grensen en av verdens mest bevoktede steder; definert av en ubrutt rekke av høye metallgjerder og vegger, piggtråd, alarmer, anti-kjøretøygrøfter, vakttårn og minefelt. Den ble patruljert av 50 000 bevæpnede DDR-vakter som stod overfor titusener vesttyske, britiske og amerikanske vakter og soldater.[2] I grenseområdene bak selve grensen befant det seg en million NATO- og Warszawapakt-soldater som ventet i tilfelle krig.
Grensen var en fysisk manifestasjon av metaforen «Jernteppet» som skilte den sovjetiske Østblokken og den vestlige Vestblokken under den kalde krigen. Den markerte grensen mellom to ideologier; demokratiet/kapitalisme og kommunismen. Grensen ble bygget av myndighetene i DDR i faser mellom 1952 til det sene åttitall[3] og var laget for å stoppe den massive flukten fra øst til vest. Rundt 1000 mennesker døde i forsøket på å komme over grensen i de 45 årene den eksisterte.[4] Den førte til økonomisk og sosial nedgang på begge sider av gensen; særlig tyskere som levde nær grensen på øst-siden led under harde restriksjoner.[5]
Den mer kjente Berlinmuren var en fysisk adskilt, mindre utbygget og mye kortere barriere som omringet Vest-Berlin, mer enn 170 km øst for den indre tyske grensen. 9. november 1989 annonserte Günter Schabowski i DDRs kommunistparti åpningen av Berlinmuren og den indre tyske grense. I løpet av de neste dagene drog millioner av østtyskere vestover. Hundretusener flyttet permanent i de følgende månedene etterhvert som flere kryssningspunkter ble åpnet og bånd mellom lenge adskilte samfunn ble nå re-etablert etterhvert som grensekontroller utviklet seg til rene formaliteter. Den indre tyske grense ble ikke fullstendig forlatt før 1. juli 1990,[6] nøyaktig 45 år på dagen etter at den ble etablert og kun tre måneder før Tysklands gjenforening skjedde.
Lite gjenstår av den indre tyske grenses engang så sterke hindringer. Det området den en gang utgjorde har blitt erklært en del av det europeiske grønne beltet og forbinder nasjonalparker og naturreservater langs grensen til det gamle jernteppet fra polarsirkelen til Svartehavet. Museer og minnesmerker langs den gamle grensen minnes delingen og gjenforeningen av Tyskland og noen steder er deler av de gamle grensesperringene inkorperert i minnesmerkene.[7]