Edom
From Wikipedia, the free encyclopedia
Edom (egyptisk: Aduma og Se'ir; assyrisk: U-du-um-ma-ai, U-du-mu, U-du-mi; gresk: Idumea) med betydningen «rød», trolig etter rødfargen på sandsteinsklippene i området,[1] var et kongerike i Midtøsten som eksisterte i det siste årtusen f.Kr. Det gikk under i år 126 f.Kr. Landet hadde sterkt varierende grenser, men lå i den sørlige delen av nåværende Jordan og Israel ned mot Akababukten.
Edomittene var et semittisk folkeslag bosatt i landet. De ble etter hvert assimilert av andre folkeslag i regionen. Vi vet ikke hva de selv kalte landet sitt. Navnet Edom er den hebraiske betegnelsen. I tillegg bruker Bibelen den egyptiske betegnelsen Se'ir på det samme landområdet. Første kjente omtale av landet finnes i en liste av farao Seti I fra ca. år 1215 f.Kr. der området kalles Se'ir.[2] På ugarittisk mener man at «Udm» er navnet på det samme landet.[3] I romersk tid var kongeriket gått under, men området var sammen med nabostaten Moab kjent under den greske navnet Idumea.