Frankere
From Wikipedia, the free encyclopedia
Frankere var en betegnelse (latin Franci eller gens Francorum) på en vestgermansk stammesammenslutning (foederati) som første gang er kjent fra 200-tallet e.Kr., og som da levde i området nord og øst for elven nedre Rhinen, et område som i dag fortsatt heter Franken. Mellom 200-tallet og 400-tallet drev en del frankere angrep på romerske områder mens andre frankere lot seg rekruttere som romerske soldater i Gallia. Kun saliske frankere opprettet et kongedømme på romerbesatt område i dagens Nederland som ble anerkjent av romerne etter 357. I den urolige tiden etter at romersk autoritet brøt sammen i Vest-Europa ble de frankiske stammene forent under kongeslekten merovingere, og erobret hele Gallia med unntak av Septimania i løpet av 500-tallet.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Eldre historie |
Frankerne Huset Capet Huset Valois Bourbon-dynastiet (1) |
Nyere historie |
Den franske revolusjon 1. republikk 1. keiserdømme Bourbon-restaurasjonen Julimonarkiet 2. republikk 2. keiserdømme Pariskommunen 3. republikk Vichy-regimet 4. republikk 5. republikk |
Det merovingiske kongeslekt, som nedstammet fra saliske frankere, grunnla et monarki som erstattet det vestlige Romerriket i Vest-Europa fra 400-tallet. Den hedenske frankerkongen Klodvig Is konvertering til kristendommen fikk en avgjørende betydning i Europas historie. Kongedømmet Frankerriket kom til i løpet av 700-tallet å utgjøre et område som besto av dagens Frankrike og de vestlige regionene av Tyskland (Franken, Rhinland og Hessen) og dannet den historiske kjernen av dagens to land. Fra dette kom karolingernes rike som dominerte det meste av Vest-Europa og som gradvis utviklet seg til Frankrike og Det tysk-romerske rike.
Samtidige definisjoner av frankernes etnisitet varierer ved tidsepoke og synsvinkel. Ordet «frankisk» opphørte raskt å ha en eksklusiv etnisk betydning. Innenfor Frankerriket i seg synes det som om enhver nord for Loire ble betraktet som en «franker» i løpet av midten av 600-tallet. «Romere» var i all vesentlighet de som bodde i Aquitaine.[1] I middelalderen ble betegnelsen franker benyttet i øst som et synonym for vesteuropeere generelt, da det var frankere som var herskere for det meste av det sentrale Vest-Europa.[2][3][4] Frankere i øst beholdt sitt germanske språk og ble en del av tyskere, nederlendere, flamlendere, og luxembourgere. De frankiske språkene, som ble kalt for frankisch på nederlandsk og fränkisch på tysk, hadde i det miste delvis opprinnelse i gammelfrankisk språk som de historiske frankerne snakket. I dag gjenstår navnet på Frankrike, tysk Frankreich, nederlandsk Frankrijk, som «frankernes rike».