Karolingerne
From Wikipedia, the free encyclopedia
Karolingerne, eller karolingernes dynasti, var en frankisk adelsslekt med opphav i slektene pipiniderne og arnulfingerne på 600-tallet.[1] Navnet «Karoling» (middelalderlatinske karolingi, en endret utgave av ikke attesterte gammelhøytyske *karling, kerling, i betydningen «etterkommer fra Karl», sammenlign med middelhøytyske kerlinc)[2] avledet fra det latiniserte navnet Karl Martell: Carolus.[3] Slekten konsoliderte sin makt på slutten av 700-tallet, skaffet seg høyere posisjoner som maior palatii, rikshovmestre, og adelskap som dux et princeps Francorum, hertug av frankerne, og ble de facto herskerne av frankerne som den virkelige makten bak tronen.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Eldre historie |
Frankerne Huset Capet Huset Valois Bourbon-dynastiet (1) |
Nyere historie |
Den franske revolusjon 1. republikk 1. keiserdømme Bourbon-restaurasjonen Julimonarkiet 2. republikk 2. keiserdømme Pariskommunen 3. republikk Vichy-regimet 4. republikk 5. republikk |
Ved 751 hadde merovingenes dynasti, som til da hersket over de germanske frankerne ved rett, blitt fratatt denne retten med godkjennelse av pavedømmet og adelen, og en karolinger, Pipin den korte, ble kronet som konge av frankerne. Det karolingiske dynasti nådde sitt høydepunkt ved kroningen av Karl den store (fransk: Charlemagne; latin: Carolus Magnus)[4] som den første keiser i vest på over tre århundrer. Hans død i 814 førte til en omfattende periode med fragmentering og nedgang som til sist førte til utviklingen av områdene til de moderne nasjonalstatene Frankrike og Tyskland. Området Vestfrankerriket (latin: Francia occidentalis), det området som ble til Frankrike, fikk imidlertid en vekst og framgang under den karolingiske perioden grunnet økonomisk aktivitet fremmet av større internasjonal handel.