Gdańsk

Gdańsk
Land	Polen
Voivodskap	Pommerske voivodskap
Ligger ved	Wisła
Grunnlagt	997
Postnummer	80-008–80-958
Retningsnummer	58
Areal	266 km²
Befolkning; – Totalt; – Metropol	; 486 022 (2021) ; 1 100 000 (Trippelbyen)
Bef.tetthet	1 827,15 innb./km²
Høyde o.h.	180 meter
Nettside	www.gdansk.pl
	Posisjonskart Gdańsk Gdańsk (Polen)
	; Gdańsk; 54°20′54″N 18°39′14″Ø
	Gdańsk på Commons

Gdańsk,^{[lower-alpha 1]} også kjent under sitt tyske navn Danzig,^{[lower-alpha 2]} er Polens sjette største by. Den er hovedstad i det pommerske voivodskap og Gdańsk-erkebispedømmet, og har distriktsnivåstatus. Voldsomme kamper ved slutten av annen verdenskrig utslettet nesten hele sentrum, men omfattende gjenoppbygging etter krigen har gjenskapt mye av den gamle bygningsmassen. Gdańsk er et viktig kulturelt og vitenskapelig sentrum og et betydelig transportknutepunkt i det nordlige Polen.

Quick Facts Land, Voivodskap ...

Close

Byen ligger ved elven Motławas utløp til Wisła ved Gdańskbukten. Sammen med de to byene Gdynia og Sopot danner den storbyområdet Trippelbyen.

Området rundt Gdańsk var befolket av germanske gotere fra rundt år null frem til folkevandringstiden. Etter at disse ble fordrevet i folkevandringstiden slo slavere seg ned i området på 900-tallet.^{[trenger referanse]} På 1300-tallet var Gdańsk en slavisk bosetning, som kom under Den tyske orden og forble en overveiende tyskspråklig by frem til slutten av andre verdenskrig, da den tyske befolkningen bortimot fullstendig ble fordrevet og fratatt all eiendom. Byen har i løpet av sin historie vært møteplass for den polske, tyske, nederlandske, kasjubiske, jødiske og andre kulturer. Den er verdenskjent som fødestedet til Solidaritetsbevegelsen, som under ledelse av Lech Wałęsa bidrog betydelig til Jernteppets sammenbrudd i Polen og resten av Øst-Europa.

Gjennom historien er Gdańsk blitt styrt av eller innlemmet i forskjellige stater (før 1945):

0997–1308: Polen
1308–1466: Den tyske orden
1466–1793: Polen (med spesielle privilegier)
1793–1805: Kongeriket Preussen
- 1807–1814: Fristaden Gdansk
1815–1871: Kongeriket Preussen
1871–1918: Tyskland
- 1918–1939: Fristaden Gdansk
1939–1945: Polen okkupert av Tyskland

Navnet nevnes for første gang i 999 hos benediktineren Jan Kanaparius som Gyddanyzc urbs. Navnet Gyddanyzc kommer fra det gammelslaviske Gdaniesk (Gdańsk), og i begge formene finner man prefikset gd, som er knyttet til «fuktighet» eller «våthet».

I sin historie er navnet blitt skrevet på flere forskjellige måter – Kdanzc (1148), Gdanzc (1188), Gdansk (1236), Danzk (1263), Danczk (1311, 1399, 1410, 1414–1438), Danczik (1399, 1410, 1414), Danczig (1414), Gdansk (1454, 1468, 1484), Gdańsk (1590), Gdąnsk (1636), Dantzigk (1645). I latinske dokumenter finner man navnene Gedanum og Dantiscum.

Tidlig historie

Byen var i det 10. århundre hovedsete for de pommerske hertuger. Gdańsk ble offisielt grunnlagt i 997 av Mieszko I. I 1013 mistet Polen sin innflytelse over Pommerellen (Gdańsk-Pommern), men byen ble gjeninnlemmet i kongeriket i 1047 av Kasimir I Fornyeren. I 1120, etter seieren i krigen med pommeranerne, ble hele Pommerellen innlemmet i Polen av Bolesław III den skjevmunnede. I 1219 overtok Świętopełk styret over Pommerellen, og området begynte sakte å bli mer og mer uavhengig fra Polen. Den opprinnelige slaviske befolkning ble blandet med stadig nye tyske kjøpmenn og håndverkere som kom vestfra, først og fremst fra hansabyene Lübeck og Elbing, og med tiden ble byen i stor grad germanisert.

Under Świętopełk II fikk byen Lübeck-rettigheter under navnet Gdańsk rundt 1227. På hans initiativ kom det samme år til byen dominikanere fra Kraków, for å styrke den ennå vaklende kristendommen i hans rike. I 1261–1263 fikk Gdańsk sine byrettigheter (av Lübeck-rettighetene). På den tiden fikk byen dessuten stor betydning som kjøpmanns-, handels- og havneby i østersjøområdet. I 1271 ble Gdańsk inntatt av brandenburgere, men med hjelp av Bolesław Pobożny klarte Mściwoj II av Pommern å gjenvinne Gdańsk, og overlot i 1282 makten over Pommerellen til Stor-Polens hertug Przemysł (senere konge over Polen som Przemysław II). Etter hans død i 1296 ble byen styrt av Bolesław II og Bolesław III, som var konger over Bøhmen og Polen.

Under Den tyske orden

Etter Bolesław IIIs død ble byen på ny beleiret av brandenburgere i 1308, og byens dommer Bogusza (etter Władysław Łokieteks ordre) bad Den tyske orden om hjelp. Etter at korsfarerne beseiret brandenburgerne, forrådet de imidlertid Gdańsks rettsmessige hersker Łokietek, overtok og ødela byen, og drepte en del av dens befolkning (den såkalte «Gdańsk-pogromen»). Korsfarerne angrep også byens koloni av tyske håndverkere og kjøpmenn, som utgjorde konkurranse for Ordenens egen by Elbing (Elbląg).

En klage ble sendt til pave Klemens V, og 1320–1321 opprettet pave Johannes XXII en domstol, som avgjorde at Pommerellen med Gdańsk skulle gis tilbake til Polen. Den tyske orden ignorerte imidlertid dommen, og tapet av Pommerellen utløste en serie av konflikter mellom Polen og korsfarerne, som endte i freden i Kalisz i 1343. Kasimir III den store avstod da Pommerellen (med Gdańsk) til Den tyske orden, som i sin tur avga Kujawy-området og Dobrzyń-landet. Dessuten beholdte den polske kongen tittelen «Hertug over Pommerellen», noe som kunne utgjøre grunnlaget til fremtidige erstatningskrav.

Under Den tyske ordens styre ble byen med tiden kjent under navnet Danzig. I begynnelsen stagnerte byens utvikling, da de nye herskerne ønsket å redusere dens økonomiske betydning. Med tiden måtte Den tyske orden imidlertid akseptere Danzig som den største og viktigste havneby i området etter Elbing. Byen ble fullverdig medlem av Hansaen i 1361 (og frem til 1669), skjønt handelsmennene fra Danzig ble fratatt alle politiske rettigheter, og fikk handle kun langs Wisła i Polen. I 1361, 1378, 1411 og 1416 gjorde Danzigs befolkning opprør som ble blodig slått ned av Den tyske orden.

Under Polen og frem til første verdenskrig

Den tyske ordens aggressive politikk mot Polen og Litauen førte til dannelsen av den polsk-litauiske union i 1386. Krigen med ordenen brøt ut på ny i 1409 da korsfarerne angrep polske landområder. Etter Den tyske ordens nederlag ved Tannenberg 1410 utnevnte byrådet i Danzig Vladislav II Jagello til sin nye hersker, med den polske kongen opphevet dette løftet i 1411 som følge av freden med Den tyske orden i Thorn (Toruń).

I 1440 dannet Danzig sammen med de nærliggende hansabyene Elbing og Thorn Det prøyssiske forbund, som i 1454 gjorde opprør mot Den tyske ordens styre og søkte beskyttelse under den polske kongen Kasimir IV Jagielloneren. Samme år ble Pommerellen og Danzig gjeninnlemmet i Det polske kongerike. Den etterfølgende Trettenårskrigen (1454–1466) endte med Den tyske ordens nederlag og overgivelse til den polske krone (den andre freden i Thorn 1466). Byen fikk tildelt omfattende privilegier (som ble grunnlaget for dens blomstrende utvikling) av Kasimir IV Jagielloneren, som takk for dens økonomiske og politiske støtte i Trettenårskrigen. Takket være privilegiene og adgangen til det polske marked, utviklet Danzig seg til å bli en stor og velstående by, med mange og nære kontakter med de viktigste handels-, finans- og økonomisentrene i hele Europa.

I sin storhetstid på 1500- og 1600-tallet var Danzig den mest befolkede byen i Det polsk-litauiske samvelde med nærmere 80 000 innbyggere, og var over ti ganger så stor som datidens Berlin, og mye større enn Hamburg. Under reformasjonen gikk byens tyske befolkning over til lutheranismen, og katolisismen ble en minoritetsreligion. Den polske kongen Stefan Báthory sikret Danzigs befolkning religionsfrihet. Byens gullalder dateres vanligvis til perioden 1580–1650, da kunsten, kulturen og vitenskapen utviklet seg kraftig. Her virket blant annet 3 150 kunstnere og over 20 000 håndverkere, som skapte de fremste verk i Polen og Europa. Ved siden av byens store andel tyskere, bidrog også andre etniske grupper (polakker, jøder og nederlendere) til Danzigs rike kultur i denne perioden.

Danzig støttet Polen i mange sammenhenger, blant annet i den første polsk-svenske krig (1625–1629), da den ikke slapp inn svenskene gjennom sine murer. I den andre polsk-svenske krig 1655–1660 var Danzig den eneste by ved siden av Zamość og Jasna Góra i Częstochowa som ikke overga seg til svenskene.

I 1734 ble byen beleiret av russiske og saksiske tropper. Den møtte vanskelige tider under Polens tre delinger, da den i 1793 ble annektert av kongeriket Preussen, til tross for at den tyske befolkningen ønsket å forbli uavhengig. Handelen og økonomien stagnerte fullstendig, da byen ble fratatt alle privilegier tidligere gitt av de polske kongene. Den forble i Preussen inntil 1919, med et kort avbrudd under Napoleonskrigen (da Napoléon Bonaparte dannet fristaten Danzig (1807–1814), og deretter igjen fra 1878 var Danzig hovedstad i provinsen Vest-Preussen, til stor misnøye blant byens befolkning.

På 1800- og 1900-tallet var byen, til tross for sin hovedsakelig tyske befolkning, et sterkt polskhetssentrum, med mange polske organisasjoner i virksomhet. Styrkeforholdet mellom den tyske og polske befolkningsandelen er imidlertid omstridt. Ifølge den polske historikeren Drzycimski utgjorde polakker 16 % av byens befolkning i 1914. En folketelling fra 1923 viste imidlertid at av en samlet befolkning på 348 000 innbyggere regnet 95 % seg som tyskere og 3 % som polakker. Drøyt 97 % hadde tysk som morsmål.

Mellomkrigsårene

Utfyllende artikkel: Fristaden Danzig

Etter fredskonferansen i Versailles 18. januar 1919, ble Danzig med tilhørende områder en fristad under vern av Folkeforbundet, men utenrikspolitisk underlagt Polen. I mellomkrigsårene hadde fristaden Danzig vært en stadig kilde til tvistigheter, delvis av tollteknisk natur. Danzig var tilsluttet Polens tollområde, men hadde et eget tollvesen som sto under polsk overvåking. Denne noe kompliserte styringsstrukturen førte til at det oppstod 70 konflikter av juridisk og politisk natur mellom Polen og fristaden Danzig. Konfliktene ble ofte løst på det internasjonale forum, og var med på å svekke det tysk-polske forholdet.

Etter at Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, blusset det opp anti-polske stemninger i Danzig etter nasjonalistenes initiativ, i takt med byens påfølgende nazifisering. I 1933 fikk det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP 38 % av stemmene i Danzigs Volkstag. Byens polakker (i første rekke polske tjenestemenn) og polske organisasjoner ble forfulgt, og «Zurück zum Reich» (Tilbake til riket) ble det dominerende slagordet brukt i propagandaen blant byens tyske innbyggere. Størsteparten av byens befolkning ønsket Danzig gjeninnlemmet i Tyskland.

Da trakasseringen ikke opphørte mot polske tjenestemenn, innførte Polen økonomiske represalier mot Danzig. Den 1. august 1939 ble Danzigs betydelige margarineksport stanset. I en skarp note fra Berlin den 9. august 1939 sto det:

«Dersom Polen fortsetter å benytte økonomiske represalier mot fristaden Danzig, må denne naturligvis se seg om etter andre muligheter for eksport og import».

Den polske svarnoten 10. august ble også skarp.

«Det er med den største forbauselse vi har mottatt den tyske henvendelse, som vi ikke kan se noen anledning for. Regjeringen vil i fremtiden betrakte lignende intervensjoner som aggressive handlinger.»

Den polske utenriksminister Józef Beck avviste Hitlers krav om «en korridor gjennom korridoren», og dette ble en foranledning til krigsutbruddet 1939.

Under andre verdenskrig

Under krigen ble Danzig annektert av Tyskland, og fungerte som hovedstad i provinsen Danzig-Westpreussen.

En av de første krigsforbrytelsene til de tyske nasjonalsosialistene var drapet på 39 polske postmenn som forsvarte Det polske posthus i Danzig. En av krigens første kamper utspilte seg også i Danzig, da det tyske slagskipet SMS «Schleswig-Holstein» åpnet ild mot den polske enklaven Westerplatte, og innledet slik slaget om Westerplatte som polske soldater klarte å forsvare i nesten syv dager.

Etter Tysklands anneksjon av Danzig begynte brutale represalier mot den polske sivilbefolkningen. Polakker ble enten arrestert, fordrevet eller myrdet, der massemordet på den polske og kasjubiske intelligensen i skogene ved Piaśnica (rundt 14 000 offer) er et grusomt eksempel. En stor del av den polske befolkningen ble dessuten sendt til de nærliggende konsentrasjonsleirer eller til tvangsarbeid. Allerede siden 1936 hadde det tyske sikkerhetspolitiet observert byens polske miljøer, og samlet inn informasjon som i 1939 ble brukt til å utforme en liste over polakker som skulle arresteres eller henrettes i Operasjon Tannenberg.

Mesteparten av byens jødiske befolkning, som i 1939 utgjorde 9 000 innbyggere, klarte å emigrere før represjonene begynte, men om lag 1 000 av Danzigs jøder ble fanget og mistet livet i tyske konsentrasjonsleirer.

Mot krigens slutt i 1945 begynte Tyskland å evakuere den tyske sivilbefolkningen fra Danzig. Mesteparten av innbyggerne klarte å rømme fra byen (hovedsakelig til Schleswig-Holstein). Samme år ble byen etter Hitlers ordre utropt til festningsby (Festung Danzig). Etter fire dager med blodige og intensive kamper ble byen overtatt av sovjetiske styrker, og overlatt til plyndring og ødeleggelse, før den ble satt i brann. Under og etter beleiringen ble byens historiske sentrum (90 %) så å si jevnet med jorden, og av byens 12 600 bygninger ble 60 % fullstendig ødelagt. Rundt 100 000 mennesker omkom.

Etter andre verdenskrig

Etter krigen ble byen som følge av Potsdamkonferansen innlemmet i Polen, og byens navn forandret til det opprinnelige polske «Gdańsk». Samtlige tyske gate- og stedsnavn ble endret, med ett unntak: Westerplatte, stedet der stridighetene om byen opprinnelig hadde begynt. Byen ble befolket med polakker som hadde blitt fordrevet eller sendt til arbeidsleirer av de tyske nasjonalsosialistene under andre verdenskrig, og dessuten fra områdene i øst annektert av Sovjetunionen. Den gjenværende tyske sivilbefolkningen ble fratatt all fast eiendom og deportert eller utvist. Rundt 1950 ble byens tyske eksilbefolkning anslått til ca. 285 000. Som et ledd i sin østpolitikk frafalt Vest-Tyskland med kansler Willy Brandt i 1970 de vesttyske territorialkravene på byen (Warszawatraktaten).

Nesten hele Gamlebyen ble gjenoppbygd og rekonstruert i perioden 1950–1960 og fremstår i dag langt på vei slik den gjorde før krigen.

I nyere tid er Gdańsk særlig kjent som stedet hvor fagbevegelsen Solidaritet ble grunnlagt i 1980. Det var også her Lech Wałęsa arbeidet på skipsverft som elektriker før han ble hovedmannen bak det polske Solidaritetsopprøret. Disse begivenhetene blir allment anerkjent som begynnelsen på slutten til det kommunistiske systemet i Øst-Europa.

Gdańsk regnes som en av Europas vakreste middelalderbyer, og utgjør et viktig severdighetskompleks i midteuropeisk sammenheng. Dette til tross for at mesteparten av den historiske gamlebyen ble gjenoppbygd etter andre verdenskrig. Mot slutten av middelalderen ble Gdańsk det viktigste kulturelle sentrum i Pommern. I renessansen og barokken virket her også fremragende kunstnere som Willem, Abraham og Izaak van den Blocke, Antoni van Obberghen eller Andreas Schlüter.

De viktigste severdighetene i Gdańsk er hovedsakelig fra gotikken, sengotikken, senrenessansen samt manierismen, og befinner seg i Główne Miasto (Hovedbyen) og Stare Miasto (Gammelbyen).

Byens kirker er for det meste bygd i gotikk. Av interesse er Mariakirken (verdens største mursteinskirke), Dominikanerkirken, St. Jan-kirken, St. Katarina-kirken, St. Peter og Paulus-kirken, Treenighetskirken, og Kongekapellet, sistnevnte bygd i barokkstil.

I Gdańsk finner man bymurfragmenter fra gotikken med tårn og porter, blant annet Fengselstårnet, Bodporten, Kranporten, Den høye port, Den grønne port og Den gylne port.

Museet for andre verdenskrig er Gdansks nye store severdighet. Museet gir en fremstilling av andre verdenskrig som en helhet. Museet for andre verdenskrig er omdiskutert i Polen, og kort tid etter åpningen ble direktøren avsatt.

Av andre severdigheter kan nevnes hovedbyens gotiske rådhus, det manieristiske store arsenal og Gamlebyens rådhus, det sengotiske Artushovet, og et stort antall murhus med rekonstruerte fasader og karakteristiske bislag, blant annet Det gylne hus og kongehusene.

Av spesiell interesse er også den såkalte Kongeveien, som strekker seg langs Gdańsks representative gate Ulica Długa og dens forlengelse Długi Targ. Kongeveien strekker seg fra Den høye port, gjennom Den gylne port og frem til Den grønne port. Bak Den grønne port strekker den maleriske promenaden Długie Pobrzeże seg langs elven Motława.

Av andre kjente steder kan nevnes Westerplatte og Oliwa, den sistnevnte kjent for sitt katedralkompleks.