Illuminert manuskript
From Wikipedia, the free encyclopedia
Illuminert manuskript er et manuskript hvor tekst er fulgt med forseggjort dekorasjon i form av initialer, marger (marginalia) og andre former for miniatyrillustrasjoner. I den strengeste definisjon refererer begrepet kun til manuskripter dekorert med gull og sølv; men i både vanlig bruk og i moderne forskning benyttes begrepet til å referere til enhver dekorert eller illustrert manuskript i vestlig tradisjon. Sammenlignbare verker fra det fjerne østen og fra Mesoamerika er beskrevet som malte. Islamske manuskripter kan bli referert til som illuminerte, illustrerte eller malte, skjønt disse har i all vesentlighet de samme teknikker for framstilling som vestlige verker.
Illuminert betyr «å lyse opp, skinne på», fra latin, av in- og lumen «lys», dannet av latinske illuminatus, illuminasjon,[1][2] I tiden rundt slutten av 1300-tallet kunne også betegnelsen enlumyen, i betydningen skriftlig materiale dekorerte ved hånd med gull, sølv, eller skinnende farger, fra gammelfransk enluminer, igjen fra middelalderlatin enluminer.[2]
De eldste bevarte illuminerte manuskripter er fra perioden 400 til 600, framstilt i Det østgotiske kongerike og Østromerriket. Betydningen av illuminerte manuskripter ligger ikke bare i deres iboende kunstneriske og historiske verdi, men også i de bidro til at ikke lesekyndige til en viss grad fikk utbytte av disse verkene. De hadde en informative verdi i en tid da nye herskerklasser ikke lenger var lese- og skrivekyndig, i det minste ikke i det språket som ble benyttet i manuskripter. Hadde det ikke vært for klosterskriverne i senantikken, ville de meste av den greske og romerske litteraturen ha gått tapt i Europa. Dog ble disse tekstene bevart for ettertiden i henhold til den nytteverdi som en liten gruppe av kristne som var lese- og skrivekyndige. Illumineringen av manuskripter, som en måte å opphøye antikke dokumenter, ga ekstra verdi og støtte for disse tekstenes bevarelse.
Flertallet av bevarte manuskripter er fra middelalderen, skjønt mange er bevart fra renessansen, sammen med et meget begrenset antall fra senantikken. Flertallet av disse manuskriptene har religiøst innhold, men særlig fra 1200-tallet og framover ble et økende antall sekulære tekster illuminert. De fleste illuminerte manuskripter ble opprettet kodekser som hadde avløst eldre skriftruller. Et meget lite antall illuminerte manuskriptfragmenter har overlevd på papyrus, som har kortere varighet enn vellum eller pergament. De fleste manuskripter, illuminerte eller ikke, ble skrevet på pergament (mest vanlig var skinn fra kalv, sau eller geit), men de fleste manuskripter som var viktige nok til å bli illuminerte ble skrevet på pergament av beste kvalitet, kalt for vellum.[3]
Fra begynnelsen av senmiddelalderen begynte manuskripter å bli produsert på papir. Papir ble i økende grad vanlig mens pergament var langt mer kostbart. De første trykte bøkene ble tidvis framstilt med mellomrom til venstre som kunne utnyttes for detaljerte kapitteloverskrifter og miniatyrer, eller blitt gitt illuminerte initialer, eller dekorasjoner i margen, men innføringen av trykte bøker førte til en rask nedgang i illuminering. Tidlig på 1500-tallet ble det fortsatt framstilt illuminerte manuskripter, men i langt mindre antall, hovedsakelig kun for de meget rike. Manuskripter er blant de mest vanlige gjenstandene som har overlevd fra middelalderen. De er også de beste bevarte eksemplene på middelalderens trykkerikunst.[4]