Jahve
From Wikipedia, the free encyclopedia
Jahve (hebraisk יהוה) eller Jehova er Guds egennavn i jødedommens Tanak, som tilsvarer kristendommens Det gamle testamente, der navnet nevnes over 7 000 gange. Fordi man mente at navnet var et hellig og farlig noaord som måtte unngås, har jøder siden persisk tid[trenger referanse] unngått å uttale egennavnet, men isteden sagt adonay (adonaj, adonai), som betyr «Herren», elohim, «Gud», eller bare hashem, «Navnet». Uttalen av egennavnet har gått tapt etter romernes ødeleggelse av det jødiske tempelet i Jerusalem i år 70 eller i middelalderen.[2]
Det hebraiske יהוה har i noen sammenhenger blitt transkribert som «Jahve», i andre som «Jahwe» eller «Yahwe(h)». Disse ulike variantene skyldes at det ikke er enighet om hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk י (jod/yod) og ו (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det forøvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH.[3]
Israelittenes særskilte guddom har sannsynligvis utviklet seg fra en regional torden-, regn- og fruktbarhetsgud i nordvestre deler av Den arabiske halvøya.[1] Jahve ble beskytter for det israelittiske stammeforbundet og som krigsgud kalt Jahve sebaot eller Jahve 'elohe sebaot, «Jahve, hærskarenes (eller Allhærs) Gud».[4] «Israel-hærens Jahve» skal seinere ha blitt oppfattet som «de himmelske hærskarers gud». Denne guddommen ble sammenblandet med andre av oldtidens guder i Midtøsten og valgt som den viktigste.[1]