Ludvig Daae
norsk historiker og bibliotekar / From Wikipedia, the free encyclopedia
Ludvig Daae (født 7. desember 1834 på Aremark prestegård, død 17. mars 1910 i villaen «Elvestrøm» i Kristiania) var en norsk historiker. Han kalte seg ofte Ludvig Ludvigsen Daae for ikke å forveksles med sine slektninger og navnebrødre Ludvig Daae (1829–1895) og Ludvig Kristensen Daa (1809–1877). Ludvig Daae var universitetsbibliotekar 1869–1876 og professor i historie ved universitetet i Kristiania fra 1876 til sin død. Som historiker var han først og fremst opptatt av Norges historie under foreningen med Danmark. Han sto for et konservativt og danskvennlig syn, i motsetning til hans samtidige Ernst Sars’ negative syn på dansketiden.
Ludvig Daae | |||
---|---|---|---|
Født | 7. des. 1834 Aremark | ||
Død | 17. mars 1910 (75 år) Oslo | ||
Beskjeftigelse | Bibliotekar, historiker, arkivar, universitetslærer | ||
Embete | Universitetsbibliotekar, professor | ||
Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
Ektefelle | Johanne Sigvarda Koren | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Ridder av Dannebrogordenen Kommandør av St. Olavs Orden St. Olavs Orden Ridder av Nordstjerneordenen | ||
Arbeidssted | Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Kristiania) | ||
Signatur | |||
Fra barnsben av hadde Daae en forkjærlighet for latinen, for Ludvig Holberg og for den dansk-norske humanistiske tradisjonen. Dette dannet grunnlag for en livslang kjærlighet til Danmark. Han var «de hundre lærde møyers mann, den evige student, sin tids største latinske humanist og en bokkjenner uten like».[1]
Han var også kjent for sin personlighet; Yngvar Nielsen kaller ham i sin minnetale «en af [de] mærkeligste og originaleste Personligheder, en af de mest udprægede Individualiteter, som [den norske Videnskabelighed] nogensinde har eiet».[2] «Alt i levende live var han blitt en legende; anekdoter grodde frodig i hans spor – sanne og oppdiktede».[1] Han var «en mand med sterke sympatier og antipatier».[3] Som politiker hev han seg inn i 1870- og 1880-årenes strid på de konservatives side, skrev polemikk i Morgenbladet, og reiste omkring som folketaler. I sine senere år var han en populær universitetslærer.