Middelalderbyen Oslo

Middelalderbyen Oslo betegner bysamfunnet Oslo i middelalderen og frem til bybrannen i Oslo 1624, da byen brant ned til grunnen og ikke ble gjenoppbygget på opprinnelig sted, men byen Christiania i stedet ble grunnlagt i nærheten. Det opprinnelige bynavnet Oslo ble etter dette fortsatt brukt om det opprinnelige, nedbrente byområdet som i stor grad ble omgjort til jorder. I 1925 skiftet Christiania kommune navn til Oslo, slik at Oslo i moderne tid betegner et langt større område enn den gamle middelalderbyen.

Oslo i 1567. Detalj fra et relieff på kong Frederik IIs sarkofag i Roskilde domkirke som forestiller svenskenes beleiring av Oslo.

Kart over Oslo rundt 1600. Byen lå øst for Bjørvika, under Eikaberg

Oslo bispegård med rester av Olavsklosteret som kjeller

Foto: Pål Giørtz

Ruinene av Clemenskirken

Foto: Pål Giørtz

Ruinene av Mariakirken, sett mot nord, vannspeilet som indikerer strandlinjen i middelalderen og bebyggelsen i Bjørvika i bakgrunnen

Detalj fra sørveggen, i bakgrunnen NSBs tidligere verksted

Ruinene etter middelalderbyen i stein og tegl ligger i området som kalles Gamlebyen, og avgrenses grovt sett av Hovinbekken i nord, Alnaelvas opprinnelige løp i sør og øst, og vannspeilet tilknyttet Middelalderparken i vest. Fransiskanerklosteret (til dels overbygd av Gamlebyen kirke og Oslo Hospital) like øst for Alna regnes også til Middelalderbyen til tross for beliggenheten på «baksida» av Alna. Også Akershus slott og festning (påbegynt i 1297) og Hovedøya med cistersienserklostret hører til Middelalderbyen.

I sentrum av Middelalderbyen ligger Oslo torg, byens eldste markedsplass. Torget lå i området hvor dagens kryss Oslo gate – Bispegata ligger. De sentrale middelaldergatene Nordre strete, Vestre strete og Bispeallmenningen hadde alle sitt start-/endepunkt i torget.

Rundt byen (tettbebyggelsen) lå takmarka der byens befolkning fritt kunne hente ved og mose til husholdnngen. I flg. Magnus Lagabøtes bylov fra ca. 1276 gikk takmarkas grense for Oslo gjennom Tøyen, Galgeberg, fram til grinda ved Vålerenga, derfra over Ekeberg, ut gjennom vågen til Akersneset og derfra til Tøyen. Det middelalderske Oslo hadde sin storhetstid i tiårene rundt år 1300 da Håkon V Magnusson regjerte først som hertug (1284–1299) og siden som konge (1299–1319).

Middelalderbyen Oslo hadde rundt 3000 innbyggere ved år 1300, men som følge av svartedauden sank innbyggertallet antagelig til under tusen innbyggere før det gradvis tok seg opp igjen til omtrent samme nivå på 1500-tallet.

Middelalderbyen er Oslos fylkes tusenårssted.

Historikk

Vikingene tok seg gjerne fram vannveien, og strandsletta under Ekebergåsen var lagelig der den lå som en halvøy mellom Alna og Oslofjorden. Illustrasjonen er et miniatyrbilde fra vikingtida som viser danske vikinger i aksjon. Oslofjordområdet, det såkalte Viken, lå under direkte kontroll fra danskekongen i vikingtida, og det var danene som ga Øra under Ekebergåsen bystruktur rundt år 1000. Når Snorre skriver at Harald Hardråde (konge i Norge 1046–1066) reiste kaupstad «aust i Oslo», var det sannsynligvis Snorres måte å formidle at Harald vant herredømme over det østlige området av strand- og elveslettene mellom høydedragene rundt Oslogryta. Den vesle byen under Ekeberg ble videreutvikla under norsk herredømme fra Harald Hardrådes tid og fram til Håkon V Magnussons død i 1319.

Arkeologiske utgravninger tyder på at det vokste opp bybebyggelse på elvesletta innunder Ekebergåsen allerede fra 900-tallet. En mer planlagt bystruktur ser ut til å ha startet i området hvor dagens Clemenskirkeruin befinner seg, dvs. på Sørenga sørvest for Geitabru.

Clemenskirka i Oslo inngår i en rekke Sør-Skandinaviske middelalderkirker viet sjøfarernes skytshelgen, St. Clemens. Det var trolig den danske kongen Harald Blåtann (ca. 930-986) som grunnla Clemenskirka på Øra i Oslo. Blåtann var Danmarks første egentlige konge, og hadde Oslo som base for militære og misjonære framstøt i Norge. Den opprinnelige Clemenskirka var av tre. Rundt 1100 ble den erstattet med et kirkebygg i stein. Ruinen av steinkirka ligger sør for Kanslergata (Clemensallmenningen), og representerer området for Oslos eldste sentrum.

Minnet om at området ved Clemeskirken var det opprinnelige sentrumet kommer blant annet fram gjennom middelalderbyens gatenavn: Den eldste allmenningen i øst/vest-retning het Clemensallmenningen. I vest gikk denne sentrumsgata ned til Bjørviksstranda. I øst krysset den Alnaelva over Geitabru og fortsatte over «lykkjun»» og videre opp gjennom Ekebergskrenten (dagens Ekebergveien). Vestre strete var tverrgata vest for Clemenskirka, mens Østre strete var tverrgata øst for Clemenskirka. Nord for Clemensallmenningen kom parallellgata Bispeallmenningen (Bispegatas forløper). På nordsida av Bispeallmenningen gikk Vestre strete over i Nordre strete.

Gamlebyen og deler av Grønland og Galgeberg fra Næsers kart av 1860. På kartet heter Bispegata «Strandgata», og Nordre Gamlebyen slik vi kjenner den i dag med mer kvadraturmessige gateløp og 1800- talls murbebyggelse, er enda ikke anlagt

Bispegata sett fra Oslo gate. Gata er Gamlebyens sentrumsgate. I krysset Oslo gate - Bispegata lå hovedstadens første markedsplass: Oslo torg. I senere tid ble Bispegata forlenget mot øst over det gamle torget og fram til St. Halvardsgate, og deretter utvidet for seksfelts motortrafikk. Bispegata har gata skåret Gamlebyen i to omtrent like store deler: Søndre Gamlebyen og Nordre Gamlebyen.

Foto: Helge Høifødt

Schweigaards gate 72 i Gamlebyen. Gata går fra Grønland og opp gjennom det nordre området av Gamlebyen.

St. Halvardshjemmet, St. Hallvardsgt 28

Foto: Pål Giørtz

Kvartalet mellom Oslo gate og Egedes gate i 1899

Foto: Edvin Bauthler

To maktsentra

Byen var under rask utviding. Allerede fra tidlig høymiddelalderen var Gamlebyen etablert med to maktsentra: Kongens residens lå ytterst på øra ved Alnaelvas utløp, mens bispens residens lå i området nord for Oslo torg, der Bispeallmenningen – Østre strete og Vestre strete falt sammen (dagens kryss Bispegata – Oslo gate).

To bydeler

Fra 1100-tallet kan byen sies å være delt i to bydeler beliggende på hver sin side av Bispealmenningen, med hver sin sognekirke: Oslos søndre bydel sognet til Clemenskirken, mens Oslos nordre bydel sognet til Korskirken. Det samlende sentrummet for de to kirkesognene var Bispealmenningens utløp i øst: Oslo torg (dagens kryss Bispegata – Oslo gate) med byens første domkirke reist på begynnelsen av 1100-tallet: den imponerende Halvardskatedralen som velkjent landemerke. I dag er middelaldertorget borte under Bispegatas østre forlengelse. Bispegatas forlengelse dekker også søndre del av St. Halvardskirkeruinen og kirkegården sør for denne.

I dag ligger de to atskilte maktområdene i hvert sin parkanlegg. Biskopens tydeliggjort og velstelt i Ruinparken, mens kongsmaktens ruiner og rester ligger i Middelalderparken. Begge har ruinene etter sine datidsstore kirker som det tydeligste minnet. Underveis mellom dem befinner ruinene etter Clemenskirken seg, antakelsesstedet for Oslos alder.

Leif Gjerland i Aftenposten.

Oslo var et betydelig strandsted med kirke (Clemenskirken) og kirkegård allerede rundt år 1000. Ifølge Snorres Heimskringla ble byen anlagt av kong Harald Hardråde i år 1050. Senere arkeologiske utgravninger og forskning har slått fast at Oslo hadde bystruktur allerede mot slutten av vikingtida. Mot slutten av 1000-tallet gjorde kong Olav Kyrre byen på øra til bispesete.

Rundt år 1100 ble Oslos daværende to stavkirker, den gamle Clemenskirken og den gamle Mariakirken, erstattet med steinkirker. Kong Sigurd Jorsalfare påbegynte Hallvardskatedralen tidlig på 1100-tallet: Katedralen ble oppkalt etter St. Hallvard av Husaby i Lier som ble skutt da han prøvde å redde en uskyldig, gravid kvinne som var anklaget for tyveri av to menn. Kirkens viktigste deler må ha stått ferdig i 1130, da kong Sigurd ble gravlagt i korets sørvegg. Hit ble liket av St. Halvard ført fra hans tidligere grav i Lier og skrinlagt i et praktfullt sølvskrin som ble plassert på høyalteret. Han ble Oslos skytshelgen.

1200-tallets Oslo var i stor grad preget av store byggevirksomheter. Nedpå øra bygde kong Håkon IV Håkonsson en ny kongsgård i stein og tegl. Biskopen erstattet en tidligere bispegård i tre med en ny i stein, Oslo Bispeborg. Et dominikanerkloster (Olavsklosteret) ble bygget inntil den noe eldre Olavskirken. Rundt 1290 etablerte fransiskanerordenen kloster i den sørøstlige randsonen av byen under den nordvendte skrenten av Eikaberg (nåværende Ekebergskrenten).

I 1299 døde kong Eirik II Magnusson. Da Eirik ikke hadde sønner, overtok broren kongemakten som Håkon V Magnusson. Håkon hadde Oslo som sitt hertugsete mens broren var konge, og han gjorde følgelig Oslo til sin faste kongeresidens. På samme tid begynte Håkon byggingen av Akershus festning, da våpenutviklingen gjorde kongsgården på øra til et enkelt mål for skyts fra Ekebergåsen. Tidlig på 1300-tallet ble Mariakirken bygget om til en stor teglkatedral med to kraftige vesttårn – et landemerke for innseilingen til byen. I 1314 bestemte Håkon at prosten i Mariakirken skulle være kansler og ha rikets segl «til evig tid» og slik gjorde han Oslo til rikets hovedstad. Håkon døde i 1319, og ble gravlagt i Mariakirken.

Under Håkon Magnusson nådde byen sitt største i utbredelse og kulturelt mangfold. Etter Håkons død var den politiske situasjonen lenge uklar og byen opplevde nedgangstider. Ikke minst svartedauden fra 1348 og flere senere pestepidemier og bybranner utgjorde tilbakeslag. I 1397 var Kalmarunionen et ufravikelig faktum. Etter reformasjonen i 1537 blir alle kirke- og klostereiendommer lagt under den dansk-norske kongen som hadde sin hovedresidens i København, og Oslo mistet de siste rester av å være et økonomisk tyngdepunkt.

Det ble gjort flere forsøk på å flytte byen nærmere Akershus festning, men bybeboerne bygget opp byen på branntomtene. Etter bybrannen i 1624 (forskning viser at dette kan ha vært den 14. bybrannen) brukte Christian IV makt og tvang byens befolkning til å gjenoppbygge byen etter moderne byplan rundt festningen. De gamle bytomtene ble overdekket med jord og omgjort til ladegård for å sikre forsyninger til garnisonen på festningen.

Bygrensen og bymarken

Takmark var i norsk middelalder et område utenfor bybebyggelsen og som var underlagt byloven og byens administrasjon. Grensen for området gikk ved de såkalte «takmerkene». Opprinnelig betegnet «takmark» hele byens jurisdiksjon, og gikk senere over til å bety byens ubebygde område eller bymarken. Byloven fra 1276 angir Oslos takmerker, byens grenser, ved blant annet Tøyenbekken, Eikabergkleiva, ut i vågen på høyde med Akersneset og tilbake til Tøyenbekken.^[1] Dette tilsvarer omtrent Gamlebyen, deler av Vålerenga og Grønland, og halvparten av Bjørvika samt den bratte skråningen ovenfor Loenga mot toppen av Ekeberg.^[2] Oslos bymark var en allmenning hvor byens borgere kunne drive jordbruk til egen husholdning, som å skaffe vinterfôr og ha sommerbeite til husdyrene. I 1582 ble gårdene Ulven, Teisen, Bryn og Ekeberg lagt ut som en del av Bymarken etter press fra befolkningen. Ekeberg ble senere unntatt av fra Bymarken.^{[trenger referanse]}

Bygårder i middelalderbyen Oslo

Begrepet «bygård» betegner i denne sammenhengen eiendommer innenfor byen, og var i middelalderens Oslo vanligvis tomter med flere hus tett sammen.

Rundt femti bygårder i middelalderens Oslo er identifisert av Ludv. Daae.^[3]

Navn	Nevnt	Kjente eier(e)	Notater
Agaten	1311	Tord bonde (nevnt 1311–1324)[4] Torgeir Audunsson (nevnt 1333–1348)[5] Olav og Simon Torgeirssønner Simon Torgeirsson og Einar på Mykleby (til 1381) Henrik Henriksson (fra 1381) Domkapitlet (til 1396) Hennike van Dæm (fra 1396)	Gården nevnes fra 1311 til 1408.
Beinegård	1308–	Sira Beine ? (nevnt 1264) Orm i Beingarde (nevnt 1308–1323)	Antagelig navn etter presten Beine, nevnt i 1264, men første sikre referanse er i 1308.
Belgen (Bælgen)	1322–	Dagfinn Tovesson (nevnt 1322)[6] Lykke Petersson (nevnt 1383)[7]
Bjarnegård	ca. 1324–	Eindride Eindridesson	Hadde steinstue, brukt som rådsmannahus ca 1325–1385
Brandsgård (Branzgarðr)	Før 1421–		Må ha hatt en murbygning, Tårnet (Turninn)
Bratten
Digerbeinen	ca. 1355–
Flugubiten	Før 1323–	Gudmund i Flugubiten (nevnt 1323)
Gildeskålgård	ca. 1404–
Gjertrudsgård (Hjertrudsgård)	Før 1371
Gullinn	Ca. 1300–	Sveinn Gulli
Hjalpargård		Orme i Beingarde (nevnt 1316)
Jonsgård	ca. 1342–	Øystein i Jonsgarde (nevnt i Røde bok)
Karnen	1321–	Eystein i Karnanum (nevnt 1321) Ræinalde i Kananaum (nevnt 1322)
Knutsgård	ca. 1322–	Arne Ogmundarsson (nevnt 1364)
Korbrødregården		Oslo domkapitel	Lå antagelig der Gamlebyen skole nå ligger, Egedes gate 3.
Kverndalen	1326–	Gaute i Kuændalenom (nevnt 1334)
Kyrningen (Kyrningrinn)	1310–	Andres Sigurdsson Kyrning, sysselmann på Opplandene	Trolig grunnlagt på 1200-tallet; lå på løkkene rett utenfor selve byen.
Loggen (Logginn)		Eirik Loggi, tjenestemann	Lå ned mot sjøbodene. I 1362 het det at en sjøbod lå nedenfor Loggen, i Poskroken.[8]
Mortensgård (Marteinsgarðr)	Før 1400
Oldbjørgsgård (Oldbjørnsgård?)			Lå på Øra. Hadde steinhus.
Pausen	1324–1482	Hustru Anbjørg Ketilsdatter (1370-årene)	Ifølge P.A. Munch og Edvard Bull trolig navngitt etter lagmann i Oslo Nikolas Sigurdsson Paus eller et annet medlem av hans familie. Må ha ligget ved Pausekroken, en vik som kan påvises lengst nord i den daværende byen og som sannsynligvis også var navngitt etter lagmannen, hans familie og/eller bygården Pausen.[9][10] S.H. Finne-Grønn antar at slekten Paus som er kjent i Oslo fra slutten av 1500-tallet kan ha hatt en form for forbindelse med gården.[11]
Pålsgård	1328–	Pål Eiriksson merkesmann
Saxegården	1300-tallet	Agmund Saksesson Ulv Saksesson	Oppkalt etter Agmund og Ulvs far Sakse. Lå ved Østre strete (nå ved Saxegaardsgata).
Skinheimen	ca. 1400–
Skogen		Pål i Skoghenom (fra Vestby?)
Sluppen (Slupprinn)	Ca. 1298–	Amund Slupp	Lå mellom Kongsgården og bakergården
Skadden
Smidgsård (Smiðsgarðr)	Ca. 1300–	Bárðr smíðr, Jorsalafarer	Lå mellom Østre strete og Alna, og med hus sør for elven. Se DN 4 nr 557 1389
Styfsgård	1457	Olaf Hinzesson Styf	Trolig eldre enn første referanse i 1457
Thorælvagård (Þórelfugarðr)	Ca. 1289	Ragnhild Toralvskone	Lå nordøst i byen.
Tomasgård	1317		Lå rett nord for Hallvardskatedralen. Sist nevnt 1472.
Torlaksgård	ca. 1327	Kolbein i Thorlaks garde Ogmund Berdorsson Bolt (1400-tallet)
Turnen	Ca. 1310–
Ulvhildagård	ca. 1396–
Valtaragård	ca. 1329–	Arne Ogmundarsson (nevnt 1353) Ogmund Berdorsson Bolt (før 1422)[12]
Vidarsgård (Viðarsgarðr)	Ca. 1289–	Vidar, gjest i hirden	Lå nordøst i byen

Spor av bygårdene i moderne tid

Saxegården er en bygård som er kjent siden Middelalderen. Dagens Saxegård er fra ca. år 1800 med kjellermurer fra 1200-tallet. Langs sørsida av Oslo torg ligger Treruinparken. Den viser rekonstruerte ruiner av to bygårder fra midten av 1200-tallet.

Referanser

1. Nedkvitne, Arnved (2000). Middelalderbyen ved Bjørvika. Cappelen. ISBN 8202191009.
2. Øye, Ingvild (1998). Middelalderbyens agrare trekk. Bergen: Bryggens museum. ISBN 8290289758.
3. Daae, Ludvig: 1891, Det gamle Christiania 1624-1814, s. 7.
4. DN V, nr. 62 og DN III, nr. 131
5. RN 4, nr. 946
6. DN III, 131
7. DN II, nr. 482
8. DN IV nr. 432, 17. august 1362.
9. Munch, P.A. (1943). Det norske Folks Historie. 6. Oslo: Instituttet for historisk forskning.
10. Bull, Edvard (1922). Kristianias historie. Oslos historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 135, 180 og 245.
11. Finne-Grønn, S.H. (1943a). Slekten Paus: dens oprindelse og 4 første generasjoner. Oslo: Cammermeyer.
12. DN XXII, nr. 292

Eksterne lenker

• Aftenposten.no - Nyoppbygging av Middelalderparken gir muligheter til å tydeliggjøre helheten og sammenhengen i den enestående middelalderbyen Oslo. (18. april 2014)
• Middelalderbyen, artikkel hos Norgeshistorie.no

Portal: Oslo

Autoritetsdata