Newtons bevegelseslover
tre fysiske prinsipper som danner basis for den klassiske mekanikken / From Wikipedia, the free encyclopedia
Newtons bevegelseslover omfatter tre grunnleggende prinsipper i fysikken som danner basis for den klassiske mekanikken. De tre lovene er:
- Et legeme forblir i ro eller fortsetter i en rettlinjet bevegelse med konstant fart hvis ingen kraft virker på legemet eller hvis summen av kreftene som virker på det er lik null.
- Akselerasjonen til et legeme er direkte proporsjonal med resultantkraften som virker på legemet, og omvendt proporsjonal med legemets masse.
- Om to legemer påvirker hverandre, er kraften som virker fra det første legemet på den andre like stor og motsatt rettet til kraften som virker fra det andre legemet mot den første.
I utgangspunktet er de tre lovene gyldig et referansesystem som Newton tenkte seg ligger i ro i forhold til fiksstjernene og som blir omtalt som hans absolutte rom. Men ifølge hans første lov vil lovene også være gyldige i andre referansesystem som beveger seg med konstante hastigheter i forhold til dette. Slike referansesystem kalles derfor treghetssystem, og den første loven er også kjent som treghetsloven. I alle treghetssystem gjelder samme tid som er Newtons universelle tid.[1]
Formuleringen av de tre lovene ble først gjort av Isaac Newton i hans bokverk Philosophiæ naturalis principia mathematica fra 1687. De tre lovene gjelder ikke når man nærmer seg lysets hastighet, eller når man studerer atomer eller subatomære partikler.