Det ptolemeiske kongedømme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Det ptolemeiske kongedømme (gresk: Πτολεμαϊκὴ βασιλεία)[1] var et gresk-makedonsk hellenistisk kongedømme i oldtidens Egypt som ble etablert av Ptolemaios I Soter og som skjedde som en følge av Aleksander den stores død i 323 f.Kr.. Dette kongedømmet varte fram til dronning Kleopatras død og den romerske erobringen av Egypt i 30 f.Kr.
Det ptolemeiske kongedømme ble grunnlagt i 305 f.Kr. av at Ptolemaios I Soter erklærte seg selv som konge eller farao av Egypt og opprettet en mektig hellenistisk dynasti som hersket over et område som strakte seg fra sørlige Syria til Kyrene i Libya og sør til Nubia. Alexandria ble hovedstaden og samtidig et internasjonalt senter for gresk kultur og handel. For å få anerkjennelse hos den innfødte egyptiske befolkningen, kalte ptolemeerdynastiet seg selv og sine etterkommere for faraoer. De senere ptolemeere tok opp den gamle egyptiske tradisjonen med å gifte seg med sine søsken, lot seg selv portrettere på offentlige monumenter i egyptisk stil, klær og maktsymboler, og deltok i det egyptiske religiøse livet. Ptolemeerne måtte slå ned opprør innlands og var involvert borgerkriger og kriger med fremmede makter som til sist førte til en nedgang for kongedømmet og til at det ble annektert av Romerriket som den romerske provinsen Aegyptus. Hellenistisk kultur og vitenskap fortsatte likevel å blomstre videre i Egypt, særlig i Alexandria, i de romerske og bysantinske periodene og fram til de fikk en brå slutt ved den muslimske erobringen.