Eurovision Song Contest 1977
22. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Eurovision Song Contest 1977 var den 22. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Arrangementet fant sted i Storbritannia som følge av landets seier året før med Brotherhood of Man og «Save Your Kisses for Me». Konkurransen ble arrangert av BBC og avholdt lørdag 7. mai 1977 – fem uker forsinket på grunn av en streik blant BBCs kamerapersonell og teknikere. Finalen ble overført direkte fra Wembley Conference Centre i London med nyhetsoppleser Angela Rippon som programleder.
Deltakerantallet holdt seg på 18 land, det samme antallet som året før. Sverige var tilbake etter fraværet i 1976, mens Jugoslavia besluttet å trekke seg. Først i 1981 var landet tilbake i konkurransen.
Vinneren ble Frankrike med Marie Myriam og «L’oiseau et l’enfant», skrevet av Joe Gracy og Jean-Paul Cara. Dette var Frankrikes femte og fremdeles siste seier i Eurovision Song Contest. Vertslandet Storbritannia kom på andreplass, Irland fulgte på tredjeplass, mens Monaco og Hellas ble nummer fire og fem. Hellas' femteplass var landets beste plassering til da. Norge var representert med 18 år gamle Anita Skorgan og sangen «Casanova». Det norske bidraget ble nummer 14 av 18.
Remove ads
Bakgrunn
Etter å ha vunnet med Brotherhood of Man og «Save Your Kisses for Me» året før, var det Storbritannia som sto vertskap for konkurransen i 1977. BBC la finalen til Wembley Conference Centre, et konferansesenter som åpnet dørene bare et par måneder før den internasjonale finalen.
Finalen var planlagt til lørdag 2. april 1977, men måneden før brøt det ut en spontanstreik blant BBCs kamerafolk og teknikere som krevde høyere lønn for produksjoner utenfor BBC-hovedkvarteret.[1] Streiken brøt ut bare timer før den britiske finalen og førte til at den britiske finalen aldri ble filmet og sendt på tv. I stedet ble det gjort lydopptak som ble sendt på radio senere samme kveld.[2][3] Streiken så lenge ut til å true den internasjonale finalen, og i begynnelsen av mars trakk BBC seg formelt som vert for arrangementet.[4] EBU vurderte flere alternative løsninger, og en mulighet var å flytte arrangementet til Tyskland eller Nederland.[4][5] Nederlandske NOS tilbød seg å ta over arrangementet, men selskapets fagorganiserte kamerafolk satte foten ned i sympati med sine britiske kollegaer.[6]
Etter et krisemøte i slutten av mars 1977 besluttet EBU at BBC skulle få beholde arrangementet. Omsider, 31. mars 1977, fant også partene i streiken en løsning, og finalen ble flyttet til lørdag 7. mai – fem uker etter den opprinnelige datoen.[7][8]
EBU vedtok også dette året å gjeninnføre språkregelen som var i bruk fra 1966 til 1972. Heretter måtte alle land synge på ett av sine offisielle språk.[9] Regelen ble imidlertid innført etter at Belgia og Tyskland hadde valgt sine engelskspråklige bidrag, og de to landene fikk dispensasjon til å synge på engelsk.[1][3] Språkkravet ble ikke opphevet igjen før i 1999, og nå kan deltakerlandene synge på det språket de ønsker.
Remove ads
Deltakende land
Totalt deltok 18 land, det samme antallet som året før. Jugoslavia trakk seg fra konkurransen og skulle ikke komme tilbake før i 1981.[3] Sverige var tilbake etter boikotten året før, hovedsakelig fordi Sveriges Radio mente det nåværende Eurovision Song Contest-reglementet hadde redusert det kommersielle presset.[10][11] Danmark, som hadde boikottet arrangementet siden 1967, vurderte også å delta[12], men besluttet til slutt å stå over nok et år. Dansk fjernsyn overførte imidlertid finalen direkte og kom tilbake for godt i 1978.
Også Tunisia vurderte å delta og sendte inn en foreløpig påmelding. Høsten 1976 ble startrekkefølgen trukket, og der ble Tunisia trukket til å opptre som nummer fire.[3][7][13] Landet trakk seg imidlertid før den endelige påmeldingsfristen, høyst sannsynlig fordi Israel skulle delta.[14] Bare én gang har et arabisk land deltatt i Eurovision Song Contest – Marokko i 1980, da Israel ikke deltok.[15]
Remove ads
Sendingen
Finalen ble sendt direkte til 33 land fra konsertsalen Wembley Conference Centre. Sendingen startet med en introduksjonsfilm med bilder fra London og Skottland, Wales, Nord-Irland og England. Deretter gikk Angela Rippon, en kjent britisk nyhetsoppleser, på scenen og ønsket velkommen på engelsk og fransk.
Rekkefølgen ble avgjort ved en loddtrekning i Genève høsten 1976.[16] Irland åpnet konkurransen og underveis var det flere minneverdige øyeblikk. Den østerrikske gruppen Schmetterlinge hadde masker på bakhodene og kastet dollarsedler som en protest mot det de mente var plateindustriens utnyttelse av artister. Sveits stilte med alpehorn, og britenes dirigent Ronnie Hazlehurst dirigerte orkesteret iført en bowlerhatt og med en paraply som taktstokk.[3]
Dette året var det ingen postkortfilmer som introduserte de 18 bidragene. BBC hadde opprinnelig tenkt å bruke små filmer som viste artistene på en offisiell fest under finaleuken.[17] Bildene skal imidlertid ha vært lite flatterende for enkelte av artistene, blant annet på grunn av høyt alkoholinntak på festen, og BBC droppet filmene.[3] I stedet måtte produsentene vise direktebilder av et mer eller mindre interessert publikum mellom sangene.[3][18]
Bilder fra festen ble imidlertid vist i pausen, akkompagnert av klarinettisten Acker Bilk og bandet hans, Paramount Jazz Men.[16]
Norges bidrag
Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1977
Norge deltok med Anita Skorgan som sang «Casanova», skrevet av trønderne Svein Strugstad og Dag Nordtømme. Skorgan hadde vunnet den norske finalen i februar, og vinnerlåten «Casanova» lå hele 15 uker på VG-lista med en fjerdeplass som høyeste notering. Det var første gang på seks år at en vinner av Melodi Grand Prix gikk inn på VG-lista.[19]
I et telefonintervju med NRK Radio på finaledagen uttalte Skorgan at hun var nervøs, og at hun ikke hadde fått kontakt med noen av de andre artistene.[20] Selv tippet hun Tyskland som vinner. «Casanova» var det femte bidraget ut på scenen i London, og Carsten Klouman dirigerte det britiske orkesteret. Med på scenen hadde Skorgan koristene Gro Bergsland, Anne Lise Gjøstøl og George Keller.[17] John Andreassen var Norges delegasjonsleder og kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet.[21] Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio.[17][21] Dette året fikk Norge 18 poeng fra de europeiske juryene, noe som ga plass 14 av 18 – delt med Portugal.
Avstemningen
Utdypende artikkel: L'oiseau et l'enfant
Hvert land hadde en jury med elleve medlemmer mellom 16 og 60 år som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen de elleve jurymedlemmenes individuelle stemmer. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng.[16] Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown fra EBU.
Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I stedet ble de lest opp i kronologisk rekkefølge ut fra startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av den mekaniske poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først 1980 begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12.
På forhånd var det Tysklands Silver Convention og Belgias Dream Express som var de store favorittene sammen med Hellas og britiske Lynsey De Paul og Mike Moran. Av favorittene var det bare Storbritannia som lå i teten, og Irland og Frankrike halte raskt innpå. Som året før, var Norge det siste landet til å få poeng. Etter at Finland stemte som land nummer 16, var den franske seieren klar. Dette var Frankrikes femte seier og ble det mestvinnende landet i konkurransens historie til da. Frankrike har ikke vunnet Eurovision Song Contest siden. Både den greske og franske juryen ga for mange poeng under avstemningen, og dette ble først rettet opp i etter sendingen.[22]
I motsetning til vinnerlåtene årene før, ble «L'oiseau et l'enfant» ingen kommersiell suksess i Norge. Med unntak av 1970, da Norge ikke deltok, var dette første gang siden 1966 at en Eurovision-vinner ikke kom inn på den norske singellisten.[23] I stedet var det sjetteplassen «Swiss Lady» som ble den største slageren i Norge. Sangen lå på VG-lista i hele 22 uker etter finalen.[24] Også britiske «Rock Bottom» tok seg inn på VG-lista.[3][25]
Remove ads
Deltakere
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[26] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
| Startnr. | Land | Artist | Sang | Språk | Norsk oversettelse | Plass | Poeng |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 01 |  Irland |
The Swarbriggs Plus Two | «It's Nice to Be in Love Again» | Engelsk | Det er fint å være forelsket igjen | 3 | 119 |
| 02 |  Monaco |
Michèle Torr | «Une petite française» | Fransk | En liten fransk jente | 4 | 96 |
| 03 |  Nederland |
Heddy Lester | «De mallemolen» | Nederlandsk | Karusellen | 12 | 35 |
| 04 |  Østerrike |
Schmetterlinge | «Boom Boom Boomerang» | Tysk | – | 17 | 11 |
| 05 |  Norge |
Anita Skorgan | «Casanova» | Norsk | – | 14 | 18 |
| 06 |  Tyskland |
Silver Convention | «Telegram» | Engelsk | – | 8 | 55 |
| 07 |  Luxembourg |
Anne-Marie B | «Frère Jacques» | Fransk | Fader Jakob | 16 | 17 |
| 08 |  Portugal |
Os Amigos | «Portugal no coração» | Portugisisk | Portugal i mitt hjerte | 14 | 18 |
| 09 |  Storbritannia |
Lynsey de Paul og Mike Moran | «Rock Bottom» | Engelsk | Helt på bunn | 2 | 121 |
| 10 |  Hellas |
Paskhális, Béssy, Robert og Mariánna | «Máthima solféz» (Μάθημα σολφέζ) |
Gresk | Solmisasjon-leksjon | 5 | 92 |
| 11 |  Israel |
Ilanit | «Ahava hi shir lishnayim» (אהבה היא שיר לשניים) |
Hebraisk | Kjærlighet er en sang for to | 11 | 49 |
| 12 |  Sveits |
Pepe Lienhard Band | «Swiss Lady» | Tysk | Sveitserdame | 6 | 71 |
| 13 |  Sverige |
Forbes | «Beatles» | Svensk | – | 18 | 2 |
| 14 |  Spania |
Micky | «Enséñame a cantar» | Spansk | Lær meg å synge | 9 | 52 |
| 15 |  Italia |
Mia Martini | «Libera» | Italiensk | Fri | 13 | 33 |
| 16 |  Finland |
Monica Aspelund | «Lapponia» | Finsk | Lappland | 10 | 50 |
| 17 |  Belgia |
Dream Express | «A Million in One, Two, Three» | Engelsk | En million på én, to, tre | 7 | 69 |
| 18 |  Frankrike |
Marie Myriam | «L'oiseau et l'enfant» | Fransk | Fuglen og barnet | 1 | 136 |
Tilbakevendende artister
Remove ads
Poengtavle
Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen. Det ble gjort flere feil underveis i avstemningen.[3] Den greske juryen ga 4 poeng til både Østerrike og Spania, mens Frankrike ga poeng til hele tolv land: Både Hellas og Israel fikk 3 poeng fra den franske juryen, mens Østerrike og Belgia begge fikk 1 poeng. Feilene ble rettet opp etter finalen, og i tabellen under er de korrekte poengene.[27]
12 poeng
Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.
Remove ads
Dirigenter
Mens Ronnie Hazlehurst var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[30]
Remove ads
Kommentatorer og poengopplesere
Poengopplesere
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.
Irland – Brendan Balfe
Monaco – Carole Chabrier
Nederland – Ralph Inbar
Østerrike – Jenny Pippal
Norge – Sverre Christophersen
Tyskland – Armin Maiwald
Luxembourg – Jacques Harvey
Portugal – Ana Zanatti
Storbritannia – Colin Berry[31]
Hellas – Naki Agathou
Israel – Yitzhak Shim'oni[32]
Sveits – Michel Stocker[33]
Sverige – Sven Lindahl[34]
Spania – Isabel Tenaille[35]
Italia – Mariolina Cannuli[36]
Finland – Kaarina Pönniö[37]
Belgia – An Ploegaerts
Frankrike – Marc Menant
Kommentatorer og kringkastere
De fleste deltakerlandene hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1977:[38]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Ifølge arrangørene ble sendingen overført til 33 land, blant andre land via Intervision. Under er en liste med kjente og bekreftede sendinger i ikke-deltakende land.
.svg){kind=link}
Remove ads
Referanser
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads