Eurovision Song Contest 2003

Eurovision Song Contest 2003 var den 48. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 24. mai 2003 i Skonto-hallen i Latvias hovedstad Riga. Arrangør var Latvijas Televīzija, og dette var andre året på rad at konkurransen ble arrangert i Baltikum, etter at Estland hadde arrangert finalen i 2002. Programledere var fjorårsvinner Marie N og Renārs Kaupers fra bandet Brainstorm, som deltok for Latvia i 2000. EBU hadde dette året satt deltakerantallet til 26 land, noe som var ny rekord. Nå måtte også alle land bruke telefonavstemning, dette for å unngå at land kunne bytte jurypoeng.

Eurovision Song Contest 2003
Datoer
Finale:	24. mai 2003
Vertskap
Sted:	Skonto halle i Riga i Latvia
Programledere:	Marie N og Renārs Kaupers
Regi:	Sven Stojanović
Produsenter:	Brigita Rozenbrika
Konkurransesjef:	Sarah Yuen
Slagord:	Magical Rendez-vous («Magisk møte»)
Kringkaster:	Latvijas Televīzija (LTV)
Deltakelse
Deltakere:	26
Vinner:	Tyrkia «Everyway That I Can» Sertab Erener
Debuterte:	Ukraina
Tilbake:	Irland  Island  Nederland  Norge  Polen  Portugal
Ikke med:	Danmark  Finland  Litauen  Nord-Makedonia  Sveits
Kart over deltakere      Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 2002        2004 ►

Etter en svært jevn avstemning vant Tyrkia og Sertab Erener en knapp seier med «Everyway That I Can». Dette var Tyrkias første seier i konkurransen. Like bak fulgte Belgia og russiske t.A.T.u. Norge var tilbake etter fraværet i 2002 og endte på fjerdeplass med Jostein Hasselgård og balladen «I'm Not Afraid to Move On», mens Sverige ble nummer fem. Det norsk-svenske forholdet ble etter finalen gjenstand for stor pressedebatt da Norges kommentator, Jostein Pedersen, kommenterte at den svenske duoen Fame hadde like stor utstråling «som bokhyllen Ivar fra IKEA».

Storbritannia endte for første gang helt på bunn uten poeng, mens vertslandet Latvia endte tredje sist. Dette var første gang siden 1995 at vertsnasjonen ikke endte i topp 10, og det var det verste resultatet til en vertsnasjon siden 1992.

Dette var siste året konkurransen ble avholdt på tradisjonelt vis, med kun én finalesending. Året etter innførte EBU semifinale i forkant av finalen, noe som gjorde at alle land som ønsket det, fikk delta hvert år. Kvalifiseringsordningen som hadde vært i bruk siden 1994, ble også også avviklet etter 2003.

Bakgrunn

Skonto-hallen i Riga.

Etter å ha vunnet med låten «I Wanna» i Tallinn året før, var Latvia for vertskap for første gang. Latvia debuterte så sent som i 2000, og landets seier kom allerede på tredje forsøk. For den latviske allmennkringkasteren LTV innebar arrangementet derfor et stor økonomisk løft, både budsjett- og investeringsmessig. Lenge så det ut til at kringkasteren ikke ville ha råd til å holde finalen, og så sent som mars 2003 truet EBU med å flytte showet til Sverige.^[1][2] Til slutt gikk den latviske regjeringen og byrådet i Riga inn med nok midler til at LTV kunne klare å arrangere finalen.

Flere byer ble vurdert som arrangørbyer, men i august 2002 offentliggjorde LTV at finalen skulle holdes i Skonto-hallen i Riga med plass til rundt 6500 publikummere.^[3] Datoen ble satt til lørdag 24. mai.^[4] Også dette året hadde arrangørene laget et eget slagord for konkurransen: «Magical Rendez-vous» (norsk: magisk møte).

Nye regler

EBU innførte dette året flere nye regler. For det første ble deltakerantallet satt til rekordhøye 26 land.^[5] I tillegg vedtok unionen nye prinsipper for å kåre én vinner dersom flere land skulle dele førsteplassen. Nå var vinneren det landet som hadde fått poeng fra flest land.^[6] Tidligere hadde EBU telt antall toppoeng: Det landet som hadde flest tolvere, ble utropt til vinner. Var det likt på tolverne, talte man deretter antall 10-poengene og så videre nedover. Den regelen ble brukt én gang, i 1991 vant svenske Carola hårfint foran Frankrike. Sverige vant fordi de hadde fått flere 10-poengere enn Frankrike. Regelen førte også til at Latvia kvalifiserte seg til finalen i 2002, mens Nederland, som fikk like mange poeng i 2001, ikke kvalifiserte seg. Latvia vant den finalen.

En tredje regelendring var kravet om at alle land heretter måtte bruke 100 prosent telefonavstemning.^[5][6] Årene i forveien hadde EBU åpnet for å bruke en 50/50-kombinasjon mellom telefonstemmer og jurystemmer, noe som hadde ført til anklager om at enkelte land byttet jurystemmer. Anklagene toppet seg etter 2002, og det var bakgrunnen for at EBU heretter satte krav om 100 prosent telefonstemmer. Bosnia-Hercegovina og Russland fikk imidlertid bruke jury, siden telenettet i disse landene nådde under 80 prosent av landets befolkning.^[7]

Siste året med én sending

Den største regelendringen var imidlertid innføringen av en semifinale fra og med 2004.^[6][8] Etter 1993 hadde antall deltakerland økt så kraftig at EBU måtte innføre ulike kvalifiseringsordinger for å holde deltakerantallet nede på 23–25. I 1994 og 1995 brukte en utslagsmetoden, der ble de dårligst plasserte landene ble ekskludert fra finalen året etter. I 1996 holdt EBU en hemmelig kvalifiseringrunde, og i perioden 1997–2001 ble landene vurdert ut fra hvordan de hadde gjort det i den forutgående femårsperioden: Landene som hadde lavest gjennomsnittlig poengsum, måtte stå over konkurransen ett år. Fra 2002 vendte EBU tilbake til utslagsmetoden, noe som innebar at de dårligst plasserte landene i 2001 ikke fikk delta i 2002. Det gjorde at Norge måtte stå over etter å ha kommet på sisteplass i 2001.

Utslagsmetoden gjaldt også for 2003, og de fem dårligst plasserte landene i 2002 var dermed ikke kvalifisert: Danmark, Finland, Litauen, Nord-Makedonia og Sveits. Til gjengjeld var Irland, Island, Nederland, Norge, Polen og Portugal tilbake etter fraværet i 2002. I tillegg debuterte Ukraina i konkurransen.

EBU innså at ingen av kvalifiseringsmetodene var bærekraftige og vedtok derfor å innføre en semifinale fra og med 2004. Det innebar at de ti beste landene i 2003 samt de fire store landene (Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland) var direktekvalifiserte til finalen i 2004.^[9] De tolv dårligste landene i 2003, samt landene som måtte stå over i 2003 og eventuelle nykommere, måtte gjennom en semifinale tre dager før finalen. De ti beste i semifinalen kvalifiserte seg til finalen, slik at til sammen 24 land deltok i finalen.^[8] I 2008 ble systemet endret til to semifinaler, og kun vinneren og de fem store landene er direktekvalifiserte til finalen det påfølgende året. Dette systemet er fortsatt i bruk.

Sendingen

Programmet startet med at programlederne Marie N og Renārs Kaupers kom på scenen og ønsket velkommen. Deretter hilste de på ulike personligheter via satellitt: Lys Assia, konkurransens første vinner i 1956 var med fra Nikosia i Kypros, mens Elton John var med direkte fra arrangementet Life Ball i Wien.^[10][11] I tillegg fikk seerne hilse på den amerikanske astronauten Ed Lu og den russiske kosmonauten Jurij Malentsjenko direkte fra Den internasjonale romstasjonen.^[12]

Deretter startet konkurransen. Etter en loddtrekning holdt i Riga 29. november 2002, fikk Island åpne, mens Slovenia avsluttet. Norge fikk startnummer 18.^[13] Alle 26 finalelåter ble utgitt på et eget samlealbum. For første gang var det plateselskapet EMI/CMC som ga ut albumet.^[14]

Russiske t.A.T.u. truet med å kle seg nakne på scenen.

Blant favorittene var den russiske superduoen t.A.T.u. som hadde hatt stor suksess med blant annet «All the Things She Said» og «Not Gonna Get Us». Dette året deltok de for Russland med den russiskspråklige «Ne ver, ne bojsja» (ikke tro, ikke frykt). Duoen hadde tidligere spilt på et lesbisk uttrykk og truet på forhånd med å kle seg nakne på scenen under Eurovision Song Contest.^[15] I tillegg hadde duoen langet ut mot konkurrentene sine under flere pressekonferanser, blant annet mot den tyske artisten Lou.^[16] De klaget også på produksjonen og lyssettingen og ble etter hvert svært upopulære blant presse og fans.^[17] Under finalen ble duoen møtt av voldsom buing fra publikum, det samme gjentok seg hver gang Russland fikk 12 poeng under avstemningen. Produsentene av showet var også parate til å bruke opptaket fra Russlands generalprøve om t.A.T.u. skulle finne på å kle seg nakne under direktesendingen.^[18] Duoen beholdt imidlertid klærne på under opptredenen sin.^[19][20]

Pausenummeret var en kortfilm som inneholdt en sekvens med ulike opptredener av den latviske folkloregruppen Iļģi, Renārs Kaupers' band Brainstorm, Marie N og pianisten Raimonds Pauls.^[21] Filmen var regissert av Anna Viduleja.

På forhånd hadde spillselskapet William Hill satt Russland og Spania som favoritter til å vinne. Irland, Slovenia, Estland, Norge og Island lå like bak.^[22] Vinnerkampen skulle imidlertid stå mellom to andre land: Belgia og Tyrkia. Og Østerrike som var tippet å komme sist, endte på en sjetteplass – landets beste plassering på 14 år.^[22]

Tyrkia, representert av superstjernen Sertab Erener, vant konkurransen bare to poeng foran Belgia og tre poeng foran Russland. Dette var første gang Tyrkia fremførte bidraget sitt fullt ut på engelsk. I ettertid reagerte Russland sterkt på at flere land der t.A.T.u. hadde hatt kommersiell suksess, ga få eller ingen poeng til Russland.^[23] Hverken Irland eller Storbritannia ga t.A.T.u. poeng, mens Sverige og Norge ga 2 poeng hver. Da det senere viste seg at Irland hadde måttet bruke reservejuryen sin på grunn av teknisk feil med landets telefonavstemning, mente Russland at dette hadde kostet dem seieren.^[24][25] Protestene fra Russland fikk EBU til å se nærmere på de irske poengene, men unionen fant ingen feil.^[26] Den irske kringkasteren RTÉ publiserte til slutt de forkastede irske telefonstemmene. De viste at Tyrkia fremdeles ville ha vunnet, men at Russland ville ha kommet på andreplass foran Belgia.^[27] De russiske protestene ble derfor ikke tatt til følge.

Norges bidrag

Kommentator Jostein Pedersen fikk mye oppmerksomhet etter finalen.

Norge var tilbake etter å ha måttet stå over i 2002. Norges representant var Jostein Hasselgård og låten «I'm Not Afraid to Move On», skrevet av Arve Furset. Hasselgård vant den norske finalen som ble holdt 1. mars i Oslo Spektrum.

Etter finalen var det imidlertid pausenummeret som skapte mest oppmerksomhet. A cappella-gruppen Cheezy Keys skulle lage et nummer som skulle portrettere vertslandet Latvias kultur og musikk. I stedet dukket de opp på scenen med russiske kulturelementer som balalaikaer, kosakkuniformer og matrjosjkadukker. Blemmen vekket et voldsomt raseri og sinne i Latvia og skapte nærmest diplomatiske forviklinger mellom Norge og Latvia.^[28][29] Rasende latviere truet med å boikotte norske varer, og den latviske ambassaden sendte umiddelbart et protestbrev til NRK.^[30] NRK la seg flate og beklaget pauseinnslaget, og Norges ambassadør til Latvia beklaget personlig overfor Latvias president, Vaira Vīķe-Freiberga.^[31][32] Det latviske sinnet ga seg imidlertid raskt, og Norge fikk 7 poeng av latviske tv-seere under Eurovision-finalen i mai. 

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 2003

På scenen i Riga var Norge det 18. bidraget ut på scenen, med Jostein Hasselgård sittende ved et svart flygel. Med på scenen var koristene Håvard Gryting, Åshild Stensrud, Lars Aass og Karin Kvalvaag.^[33] Jostein Pedersen kommenterte sendingen for både NRK1 og P1, mens Roald Øyen leste de norske stemmene via satellitt fra Oslo. 1 470 000 fulgte finalen på NRK1, en kraftig økning fra året før, da Norge ikke deltok.^[34]

Kommentator-bråk

Etter Eurovision Song Contest fikk Norges kommentator Jostein Pedersen mye oppmerksomhet. Under direktesendingen langet han ut mot svenskenes bidrag, «Give Me Your Love», fremført av duoen Fame. Pedersen kalte sangen for en «melkeblek ABBA-kopi» og kommenterte videre at Fame hadde «like mye utstråling som bokhyllen Ivar fra IKEA». Kommentarene skapte sinne i Sverige og førstesideoppslag i Norge. De svenske protestene førte til at EBU foretok en granskning av Pedersens kommentarer, uten at det ble noen konsekvenser i ettertid.^[35][36][37]

• Les mer: Eurovision-båndene mellom Norge og Sverige.

Avstemningen

Hvert land holdt en telefonavstemning der de ti mest populære sangene fikk poeng i valørene 1–8, 10 og 12. Polen brukte imidlertid bare SMS-avstemning.^[38] Landene stemte i samme rekkefølge som de hadde deltatt i på scenen. Bosnia-Hercegovina og Russland fikk tillatelse til å bruke juryer, siden landenes telenettverk nådde under 80 prosent av befolkningen.^[5][7] Det kunne maksimalt stemmes tre ganger fra hver telefon.^[5] Hvert land hadde også en reservejury på åtte personer som skulle brukes dersom det skjedde en svikt i telefonavstemningen. Dette skjedde i Irland, der kringkasteren RTÉ ikke mottok telefonstemmene i tide. Derfor brukte Irland i stedet sin reservejury. Resverejuyen besto av åtte personer som skulle ha en balanse både i alder og kjønn. Fire av medlemmene skulle være lekfolk, mens fire skulle være profesjonelle musikkfolk.^[5] Sarah Yuen fra EBU var overdommer for avstemningen, og dette var første gang poengtavlen ble rangert etter poengsum underveis i avstemningen, og ikke etter startnummer. Dette gjorde det enklere for seerne å ha oversikt over stillingen til enhver tid.

Det ble en svært tett avstemning der Norge tok ledelsen i begynnelsen. Etter hvert tok Belgia ledelsen og fikk til slutt følge av Tyrkia og Russland. Mot slutten ledet Belgia klart, og resultatet så ut til å være avgjort. Men nest siste land, Sverige, ga ikke Belgia noen poeng, mens Tyrkia fikk åtte. Dermed var det Slovenia som siste land som avgjorde. De ga bare tre poeng til Belgia, mens Tyrkia fikk ti poeng. Dermed vant Tyrkia med bare to poengs margin. Russland ble nummer tre, bare tre poeng bak Tyrkia, men klarte aldri å nå helt opp i ledelsen. Dette var Tyrkias første seier i konkurransen. 2003 ble også et godt nordisk år: Norge ble nummer fire, Sverige ble nummer fem, mens Island havnet på en åttendeplass. Finland og Danmark deltok ikke dette året.

Storbritannia fikk sin verste plassering noensinne, da landet endte helt sist uten poeng. BBCs mangeårige kommentator, Terry Wogan, mente Storbritannia hadde blitt straffet for sin deltakelse i Irak-krigen.^[7][39] For seerne var det imidlertid tydelig at den britiske gruppen Jemini sang i et helt annet toneleie enn de skulle. Et av gruppemedlemmene sa at monitorene ikke fungere, og antydet sabotasje.^[40] Sisteplassen skapte uansett stor oppmerksomhet i Storbritannia, og britiske The Times ringte norsk Jahn Teigen for å få råd om hvordan nasjonen skulle takle sisteplassen.^[41] Teigen kom selv sist uten poeng i konkurransen i 1978.

Deltakere

Rekkefølge i fremføringen står i kolonne til venstre mens sluttresultat er angitt som plass i kolonne nest sist til høyre.

Startnr.	Land	Artist	Sang	Språk	Norsk oversettelse	Plass	Poeng
01	Island	Birgitta	«Open Your Heart»	Engelsk	Åpne hjertet ditt	8	81
02	Østerrike	Alf Poier	«Weil der Mensch zählt»	Tysk	Fordi mennesket teller	6	101
03	Irland	Mickey Harte	«We've Got the World»	Engelsk	Vi har verden	11	53
04	Tyrkia	Sertab Erener	«Everyway That I Can»	Engelsk	På alle måter jeg kan	1	167
05	Malta	Lynn Chircop	«To Dream Again»	Engelsk	Å drømme igjen	25	4
06	Bosnia-Hercegovina	Mija Martina	«Ne brini»	Kroatisk, engelsk	Ikke bekymre deg	16	27
07	Portugal	Rita Guerra	«Deixa-me sonhar (só mais uma vez)»	Engelsk, portugisisk	La meg drømme (bare én gang til)	22	13
08	Kroatia	Claudia Beni	«Više nisam tvoja»	Kroatisk, engelsk	Jeg er ikke din lenger	15	29
09	Kypros	Stélios Konstantás	«Feeling Alive»	Engelsk	Føler meg levende	20	15
10	Tyskland	Lou	«Let's Get Happy»	Engelsk	La oss bli lykkelige	11	53
11	Russland	t.A.T.u.	«Ne ver, ne bojsia» (Не верь, не бойся)	Russisk	Ikke tro, ikke frykt	3	164
12	Spania	Beth	«Dime»	Spansk	Fortell meg	8	81
13	Israel	Lior Narkis	«Milim la'ahava» (מילים לאהבה)	Engelsk, hebraisk	Ord for kjærlighet	19	17
14	Nederland	Esther Hart	«One More Night»	Engelsk	Én natt til	13	45
15	Storbritannia	Jemini	«Cry Baby»	Engelsk	Gråt, kjære	26	0
16	Ukraina	Oleksandr Ponomarjov	«Hasta la Vista»	Engelsk	På gjensyn	14	30
17	Hellas	Mandó	«Never Let You Go»	Engelsk	Lar deg aldri gå	17	25
18	Norge	Jostein Hasselgård	«I'm Not Afraid to Move On»	Engelsk	Jeg er ikke redd for å gå videre	4	123
19	Frankrike	Louisa Baïleche	«Monts et merveilles»	Fransk	Fjell og undre	18	19
20	Polen	Ich Troje	«Keine Grenzen – Żadnych granic»	Tysk, polsk, engelsk	Ingen grenser – Ingen grenser	7	90
21	Latvia	F.L.Y.	«Hello From Mars»	Engelsk	Hallo fra Mars	24	5
22	Belgia	Urban Trad	«Sanomi»	Kunstig språk	–	2	165
23	Estland	Ruffus	«Eighties Coming Back»	Engelsk	Åttiårene kommer tilbake	21	14
24	Romania	Nicola	«Don't Break My Heart»	Engelsk	Ikke knus hjertet mitt	10	73
25	Sverige	Fame	«Give Me Your Love»	Engelsk	Gi meg din kjærlighet	5	107
26	Slovenia	Karmen Stavec	«Nanana»	Engelsk	–	23	7

Poengtavle

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.^[42] Land i lilla brukte jury.

Deltakerland	Poenggivende land																										Sum	Plass
Island			7	8	12			6	5	1				6		4		12	1	1	3	3	1		7	4	81	8
Østerrike	10			6		5	10	5	4	2		8		8	8		2	8			4	2	6		6	7	101	6
Irland	2			5	5		7	4	7						12	1		6			1	1				2	53	11
Tyrkia	3	12			4	12	8	10	8	10		3	7	12	7	2	7	10	10	2		12		10	8	10	167	1
Malta			3				1																				4	25
Bosnia-Hercegovina		7		12				8																			27	16
Portugal			2									2				3			6								13	22
Kroatia		5	6	3		6											1									8	29	15
Kypros					2								1				12										15	20
Tyskland	8	1	4		3						7	4		2	4					5	2		2	1	10		53	11
Russland	4	8		10	1	3	4	12	10	8		6	10	1		12	10	2	7	4	12	7	12	7	2	12	164	3
Spania	6			2			12	7	6		6		12	5			5					10		5	4	1	81	8
Israel											5	1					3		8								17	19
Nederland			5		7	2					10		2		1			5				8			5		45	13
Storbritannia																											0	26
Ukraina											8		4							10	5		3				30	14
Hellas			1	4					12	5	1													2			25	17
Norge	12	2	12		6		5			7	4		3	7	6	7			3	6	7	6	10	3	12	5	123	4
Frankrike						8	2													3				6			19	18
Polen		10			10					12		5		4	2	8	6	4	5		8	5	4	4	3		90	7
Latvia																							5				5	24
Belgia	7	4	10	7		10	6		3	6	3	12	8	10	5	10	8	3	12	12	10		8	8		3	165	2
Estland	1		8								2				3												14	21
Romania		6		1		7		1	2	4	12	10	6			6	4	1	4	8					1		73	10
Sverige	5	3			8	1	3	2	1	3		7	5	3	10	5		7	2	7	6	4	7	12		6	107	5
Slovenia						4		3																			7	23

12 poeng

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall	Mottakerland	12 poeng fra
5	Russland	Estland, Kroatia, Latvia, Slovenia, Ukraina
4	Tyrkia	Belgia, Bosnia-Hercegovina, Nederland, Østerrike
3	Belgia	Frankrike, Polen, Spania
	Norge	Irland, Island, Sverige
2	Island	Malta, Norge
	Spania	Israel, Portugal
1	Bosnia-Hercegovina	Tyrkia
	Kypros	Hellas
	Hellas	Kypros
	Irland	Storbritannia
	Polen	Tyskland
	Romania	Russland
	Sverige	Romania

Kommentatorer og poengopplesere

Poengopplesere

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over satellitt.^[43] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

1.  Island – Eva María Jónsdóttir
2.  Østerrike – Dodo Roscic
3.  Irland – Pamela Flood
4.  Tyrkia – Meltem Ersan Yazgan
5.  Malta – Sharon Borg^[44]
6.  Bosnia-Hercegovina – Ana Vilenica
7.  Portugal – Helena Ramos
8.  Kroatia – Davor Meštrović^[45]
9.  Kypros – Loukas Hamatsos
10.  Tyskland – Axel Bulthaupt
11.  Russland – Jana Tsjurikova
12.  Spania – Anne Igartiburu
13.  Israel – Michal Zo'aretz
14.  Nederland – Marlayne
15.  Storbritannia – Lorraine Kelly
16.  Ukraina – Ljudmila Khariv^[46]
17.  Hellas – Aléxis Kostálas^[47]
18.  Norge – Roald Øyen
19.  Frankrike – Sandrine François^[48]
20.  Polen – Maciej Orłoś
21.  Latvia – Ģirts Līcis^[49]
22.  Belgia – Corinne Boulangier
23.  Estland – Ines
24.  Romania – Leonard Miron
25.  Sverige – Kattis Ahlström
26.  Slovenia – Peter Poles

Kommentatorer og sendinger

De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Alfabetisk oversikt over kommentatorer og sendinger under Eurovision Song Contest 2003:^[50]

Kommentatorer og sendinger i deltakerlandene

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator
Belgia	RTBF	RTBF La Une	Jean-Pierre Hautier[51]
		RTBF La Première	Patrick Duhamel og Sophie Brems
	VRT	VRT TV1	André Vermeulen og Anja Daems[52]
		VRT Radio 2	Julien Put og Michel Follet
Bosnia-Hercegovina	BHRT	BHTV 1	Dejan Kukrić
Estland	Eesti Televisioon	ETV	Marko Reikop[53]
	Eesti Raadio	Raadio 2	Vello Rand
Frankrike	France Télévisions	France 3	Laurent Ruquier og Isabelle Mergault[51]
	Radio France	France Bleu	Laurent Boyer
Hellas	ERT	ET1	Dafni Bokota[54]
		ERA 1	Nikos Triboulidis[55]
Irland	RTÉ	RTÉ One	Marty Whelan og Phil Coulter[56]
		RTÉ Radio 1	Gerry Ryan
Island	RÚV	Sjónvarpið	Gísli Marteinn Baldursson[57]
Israel	IBA	Kanal 1	Ingen kommentator
		Reshet Gimel	Daniel Pe'er
Kroatia	HRT	HRT 2	Danijela Trbović[58]
		HR2	Draginja Balaš
Kypros	RIK	RIK 1	Evi Papamikhail[59]
		RIK Deftero	Pavlos Pavlou
Latvia	LTV	LTV1	Kārlis Streips
Malta	PBS	TVM	John Bundy
Nederland	NOS	Nederland 2	Willem van Beusekom[60]
		Radio 3FM	Wessel van Diepen
Norge	NRK	NRK1	Jostein Pedersen[61]
		NRK P1
Polen	TVP	TVP1	Artur Orzech[62]
Portugal	RTP	RTP1	Margarida Mercês de Mello[63]
Romania	TVR	TVR1	Andreea Demirgian
Russland	Pervyj kanal	Kanal 1	Jurij Aksiuta og Elena Batinova
	VGTRK	Russlands stemme	Vadim Dolgatsjov
Slovenia	RTVSLO	SLO1	Andrea F
Spania	TVE	La Primera	José Luis Uribarri[64]
Storbritannia	BBC	BBC One	Terry Wogan
		BBC Radio 2	Ken Bruce[65]
Sverige	SVT	SVT1	Pekka Heino[66]
	SR	SR P3	Carolina Norén og Björn Kjellman
Tyrkia	TRT	TRT 1	Bülend Özveren
		TRT Radyo 3	Canan Kumbasar
Tyskland	ARD	Das Erste	Peter Urban[67]
		Deutschlandfunk	Thomas Mohr
Ukraina	NTU	Første nasjonale	Dmytro Kryzjanovskyj og Pavlo Sjylko[68][69]
Østerrike	ORF	ORF 1	Andi Knoll[70]
		Hitradio Ö3	Martin Blumenau

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator
Albania	TVSH	RTSH 1	Ukjent[71]
Andorra	RTVA	ATV	Meri Picart og Albert Roig[72]
Armenia	ARMTV	Armenia 1	Ukjent[73]
Australia	SBS	SBS TV	Des Mangan[74][75]
Belarus	BTRC	Belarus 1	Ales Krugljakov og Tatjana Jakusjeva[76]
Danmark	DR	DR1	Jørgen de Mylius[77]
Finland	Yle	Yle TV2	Maria Guzenina og Asko Murtomäki[78]
		Yle FST	Ukjent[79][80][81]
		Yle Radio Suomi
		YLE Radio Vega
Italia	GAY.tv	GAY.tv	Fabio Canino og Paolo Quilici[82]
Litauen	LRT	LTV2	Darius Užkuraitis
Nord-Makedonia	MRT	MTV 3	Milanka Rasjik
Puerto Rico	MSN	MSN	Ingen kommentator[73]
Serbia og Montenegro	RTS	RTS2	Mladen Popović[71][83]
Sveits	SF DRS	SF2	Roman Kilchsperger
	TSR	TSR 1	Jean-Marc Richard og Alain Morisod
	RTSI	TSI 1	Daniele Rauseo og Claudio Lazzarino
USA	Israeli Network	Israeli Network	Ukjent[73]

Andre utmerkelser

I tillegg til det offisielle vinnertrofeet, ble det delt ut flere priser og utmerkelser i forbindelse med konkurransen. Blant dem var den offisielle Marcel Bezençon Awards og den fan-baserte Barbara Dex Award.

Marcel Bezençon Awards

Utdypende artikkel: Marcel Bezençon Awards

Marcel Bezençon Awards ble først delt ut under Eurovision Song Contest 2002 og er en utmerkelse til de beste sangene i finalen. Prisen ble innstiftet av Christer Björkman og Richard Herrey. Utmerkelsen er oppkalt etter konkurransens skaper, Marcel Bezençon, og deles ut i tre kategorier: presseprisen, artistprisen og låtkskriverprisen. Prisene ble offentliggjort like før finalen.^[84]

Kategori	Land	Sang	Artist	Låtskrivere
Artistprisen	Nederland	«One More Night»	Esther Hart	Tjeerd van Zanen, Alan Michael
Låtskriverprisen	Spania	«Dime»	Beth	Amaya Martínez, Jesús Maria Pérez
Presseprisen	Tyrkia	«Everyway That I Can»	Sertab Erener	Demir Demirkan

Barbara Dex Award

Utdypende artikkel: Barbara Dex Award

Barbara Dex Award var en uoffisiell og humoristisk fan-pris som ble delt ut årlig frem til 2021 av det belgiske nettstedet songfestival.be. Utmerkelsen ble tildelt den verst kledde artisten, ut fra stemmene til fans og besøkende på siden. Prisen var oppkalt etter den belgiske artisten Barbara Dex, som i et egensydd plagg kom på sisteplass i 1993.^[85] Under er vinneren som ble stemt frem av fansen i 2003:^[86]

Land	Artist	Sang
Russland	t.A.T.u.	«Ne ver, ne bojsia» (Не верь, не бойся)

Se også

• Junior Eurovision Song Contest 2003