Nord-Ossetia

Republikken Nord-Ossetia–Alania er en republikk i Den russiske føderasjon beliggende i den nordlige del av Kaukasus. Befolkningen er overveiende kristen med et muslimsk mindretall.

Nord-Ossetia–Alania
Республика Северная Осетия — Алания / Respublika Severnaja Osetija – Alania (ru) Цӕгат Ирыстоны Аланийы Республикӕ / Căgat Irystony Alanijy Respublikă (os)
Flagg Våpen
Land		Russland
Føderal krets		Den nordkaukasiske FK
Økonomisk region		Nordkaukasus
Status		Republikk
Grunnlagt		9. november 1993
Hovedstad		Vladikavkaz
Tidssone		UTC+03.00
Areal  – Totalt		rangert som nr. 79 8 000 km²
Befolkning  – Totalt		rangert som nr. 64 712 980 (2010)
Bef.tetthet		85 innb./kvadratkilometer
Offisielle språk		Ossetisk og russisk
Grunnlagt		5. desember 1936
Nettside		Nettside
Politikk
Overhode		Sergej Menjajlo
Beliggenhet
Nord-Ossetia–Alania i Russland
Nord-Ossetia 43°11′00″N 44°14′00″Ø
Nord-Ossetia på Commons

Geografi og historie

Nord-Ossetia ligger midt i rekken av små russiske republikker langs nordskråningen til den store kaukasusfjellkjeden. Som de andre har den sletteland i nord, som går over til fjellterreng sørover.

I motsetning til naboene ytte ikke osseterne mye motstand mot russerne da de kom i 1774, og hovedstaden – Vladikavkaz – var den første russiske militære forpost i regionen. I 1806 var Ossetia helt under russisk kontroll, da hadde mange ossetere flyktet sørover til georgisk side hvor det allerede bodde ossetere.

Ossetia har en strategisk viktig plassering i Kaukasus fordi det viktigste passet gjennom fjellkjeden ligger her. Veien gjennom Darialpasset ble bygget i 1799 og kalles «Den georgiske militærveien». Veien var viktig fordi den ga russerne kontakt med landene i Transkaukasus, særlig Georgia og Armenia.

I sovjettiden ble Ossetia delt, Sør-Ossetia ble en selvstyrt del av Den georgiske sovjetrepublikken mens Nord-Ossetia ble en autonom republikk. I 1944 fikk osseterne en del av Den Tsjetsjeno-Ingusjetiske republikkens områder etter at den hadde blitt oppløst og befolkningen deportert til Sentral-Asia. Etter Stalins død ble tsjetsjenere og ingusjere rehablitert og fikk vende hjem. Områdene ble returnert unntatt regionen Prigorodnyj øst for elva Terek, som osseterne fikk beholde. Dette skapte bitterhet i Ingusjetia og er grunnlaget for mye av den konflikten som har vært mellom ingusjere og ossetere siden.

Konflikter

Sør-Ossetia – allerede før sovjetunionen var gått i oppløsning aksjonerte sørossetere for å frigjøre området fra Georgia, som svarte med å fjerne Sør-Ossetias selvstendige status. Dette medførte en meget brutal væpnet konflikt som endte med våpenhvile i 1992, en viss selvstendighet innenfor Georgias grenser og flere titusen flyktninger, om lag 40 000 dro over grensen til Nord-Ossetia. Våpenhvilen bevoktes av bla. russiske fredsstyrker som har blitt beskyldt for å smugle inn våpen til osseterne. Høsten 2004 var det nye trefninger i området.

Prigorodnyj – konflikten om distriktet øst for Terekelva ble eskalerte etter at flyktninger fra Sør-Ossetia bosatte seg i området og fortrengte ingusjetere som hadde returnert etter deportasjonen i 1944.

Tsjetsjenia – flyktninger fra Tsjetsjenia øker spenningen i Nord-Ossetia, den tsjetsjenske opprørslederen Sjamil Basajev tok på seg ansvaret for gisselaksjonen mot en skole i Beslan som førte til 330 døde i september 2004.

Utover 2000-tallet spredte den politiske uroen i Nord-Kaukasus seg mer og mer fra Tsjetsjenia til de andre republikkene i området. Ifølge rapporter i media ble det i 2010 gjennomført tre terrorhandlinger i Nord-Ossetia, og disse førte til 22 dødsfall og 163 skadde personer. To av disse terrorhandlingene ble utført av selvmordsbombere.^[1] Nord-Ossetia har også tatt imot mange flyktninger fra Sør-Ossetia. Etter krigen i Sør-Ossetia og resten av Georgia i 2008 skal det ha kommet 35 000 flyktningar fra Sør-Ossetia til Nord-Ossetia, ifølge offisielle tall.^[2]