Solaris (operativsystem)

Solaris er en proprietær avart av operativsystemet UNIX. Frem til 2010 ble det utviklet av Sun Microsystems; idag utvikles det av Oracle Corporation. Solaris er etterfølgeren til SunOS, et operativsystem som var basert på Berkeley Software Distribution (BSD). Første versjon av Solaris ble lansert i mars 1990, og var en implementasjon av UNIX System V Release 4 (SVR4). Det ble også kalt SunOS 4.1. Siste versjon er Solaris 11.4, som ble lansert 26. august 2018. Den blir også kalt SunOS 5.11.4.

Solaris (operativsystem)
Common Desktop Environment 1.6 på Solaris 10 for x86
Utvikler(e)		Sun Microsystems, Oracle
Nyeste versjon		11.4 SRU68 (stabil versjon; 16. april 2024)[1]
Plattform		SPARC, x86-arkitektur, x86_64, IA-32, PowerPC
Skrevet i		C, C++
Bygger på		UNIX System V
Skrivebordsmiljø		Common Desktop Environment, Java Desktop System, GNOME
Oppdaterings­metode		Image Packaging System
Lisens		Proprietær lisens
Nettsted		www.oracle.com (mul)

Støttet arkitektur var i begynnelsen 32-biter SPARC. Senere ble kodebasen utvidet med x86-32. Solaris hadde også en kortvarig støtte for PowerPC. En versjon for Intel Itanium ble kunngjort i 2007, men ble aldri lansert. Idag kjører Solaris på 64-biter SPARC og x86-64.

I juni 2005 ble de mest sentrale delene av operativsystemet lisensiert som fri og åpen programvare under navnet OpenSolaris. Prosjektet opphørte i januar 2010, og var opprinnelsen til operativsystemkjernen Illumos.

Solaris er kjent for skalerbarhet, særlig på datamaskiner basert på SPARC. Det er også kjent for å være et innovativt operativsystem. Det har gitt opphav til viktige nyvinninger som filsystemet ZFS, sporingsverktøyer DTrace, interprosesskommunikasjons rammeverket Doors, Solariskontainere og widgetprogrammet Time Slider. Solaris er sertifisert etter Single UNIX Specification, og følger standardene POSIX 2008 og UNIX 03.

Historie

Den 18. oktober 1988 kunngjorde AT&T og Sun Microsystems et samarbeid for å forene datidens mest populære UNIX-varianter: 4.3BSD, UNIX System V Release 3 (SVR3) og Xenix. Dette resulterte i lanseringen av Unix System V Release 4 (SVR4) i 1989.^[2]

4. september 1991 kunngjorde Sun Microsystems at de ville erstatte det eksisterende BSD-baserte UNIX-operativsystemet SunOS 4 med et nytt produkt basert på SVR 4. Det interne navnet på dette operativsystemet var SunOS 5, men i markedsføringsøyemed fikk det navnet Solaris 2.4. Påfølgende vedlikeholdsversjoner av SunOS 4.1.x ble kalt Solaris 1, men navnet Solaris brukes nå i all hovedsak som betegnelse på SVR4-baserte SunOS-versjoner fra 5.0 og oppover.

Den nye versjonen inneholdt i tillegg til SunOS inneholdt det grafiske brukergrensesnittet OpenWindows, ONC+, nettverksstøtte og andre tillegg. Versjonsbetegnelsen til Solaris inneholder versjonsnummeret til SunOS, f.eks. inneholder Solaris 2.4 SunOS 5.4. Etter Solaris 2.6 opphørte bruken av hovedversjonsnummeret «2», slik at den versjonen av Solaris som inneholder SunOS 5.7 fikk versjonsnummer 7.

Solaris ble opprinnelig utviklet som et proprietært produkt med lukket kildekode, men i juni 2005 ble de mest sentrale delene av operativsystemet (kjernen og nettverksdelen) relisensiert som fri programvare under prosjektnavnet OpenSolaris. Siden har flere og flere komponenter fulgt etter, slik at Solaris nå i all hovedsak består av fri programvare som utvikles som del av OpenSolaris-prosjektet

Støttede arkitekturer

Utfra en felles kodebase kjører Solaris på arkitekturene SPARC, x86 og x86-64.

Det ble lansert en PowerPC-versjon av Solaris 2.5.1 i 1996, men støtten for denne arkitekturen ble utelatt fra den påfølgende Solaris 2.6. I januar 2006 begynte en gruppe utviklere fra miljøet rundt nettstedet Blastwave arebidet med en PowerPC-versjon av Solaris. Denne versjonen fikk navnet Polaris. Samme år ble det opprettet et OpenSolaris-prosjekt med utgangspunkt i Polaris samt et Sun Labs-prosjekt med navnet Pulsar; dette prosjektet er fortsatt aktivt per mai 2009.

En Intel Itanium-versjon av Solaris ble annonsert i 1997, men denne versjonen kom aldri på markedet.

I november 2007 demonstrerte IBM, Sun og Sine Nomine Associates en tidlig versjon av OpenSolaris på System z på en IBM System z stormaskin under virtualiseringssystemet z/VM. Dette varianten fikk navnet Sirius. I oktober 2008 var en prototype ferdig, og i november samme år autoriserte IBM sine IFL-prosessorer for kjøring av Sirius på System z.

Plattformstrategi og leverandørstøtte

Solaris støtter kjøring på et stort antall prosessorer, og er derfor kjent for å være velegnet for symmetrisk flerprosessering. Historisk har integrasjonen med Suns SPARC-maskinvare vært tett, og kombinasjonen Solaris og SPARC markedsføres gjerne som en integrert pakke. Dette har gitt robuste systemer, men med et betydelig prispåslag i forhold til systemer basert på x86 og x86-64.

Solaris har støttet x86-baserte systemer siden versjon 2.1, med unntak av en periode rundt 2002 der Sun stoppet utviklingen av x86-versjonen. Den så langt siste versjonen, Solaris 10, støtter 64-bits x86-applikasjoner. Dette har muliggjort en større strategisk satsing fra Suns side på systemer basert på den etter hvert svært utbredte x86-64-plattformen. Sun har de siste årene satset tungt på markedsføring av Solaris sammen med sine egne x86-64-arbeidstasjoner og -servere.

En rekke andre store leverandører, slik som IBM, Dell, Hewlett Packard, Intel og Fujitsu Siemens, leverer Solaris som fullt støttet operativsystem på sine systemer.

Skrivebordsmiljø

Tidlige utgaver av Solaris ble levert med OpenWindows. Dette ble fulgt av Common Desktop Environment (CDE) i Solaris 2.6, og Suns GNOME-baserte Java Desktop System som benyttes i Solaris 10.

Lisens

Lisensen som er brukt for de åpne delene av Solaris (OpenSolaris) er Common Development and Distribution License (CDDL). Opphavet til OpenSolaris er de delene av Solaris som siden 14. juni 2005 har blitt relisensiert under CDDL. Framtidige versjoner av Solaris er planlagt basert på OpenSolaris.

Versjoner

Solaris versjon	SunOS versjon	Lansert		Støttet inntil[3]	Merknader
		SPARC	x86
1.1.1	4.1.1	Mars 1990		30. september 2003	SunOS 4 omdøpt til Solaris 1. Se artikkelen om SunOS.
1.1.2	4.1.2	Desember 1991
1.1.A	4.1.A	August 1992
1.1.C	4.1.C	November 1993
1.1.3	4.1.3_U1	Desember 1993
1.1.4	4.1.4	November 1994
2.0	5.0	Juni 1992		Januar 1999	Versjon kun tilgjengelig for utviklere. Støttet bare arkitekturen sun4c (SPARCstation 1). Første utgave av NIS+.[4]
2.1	5.1	Desember 1992	Mai 1993	April 1999	Støtte for sun4 og sun4m tilføyd; første Solaris-utgave for 32-biter x86 (80386). Første versjon av Solaris som støttet symmetrisk flerprosessering.
2.2	5.2	Mai 1993		Mai 1999	Versjon bare for SPARC. Første versjon som støttet arkitekturen sun4d (SPARCserver 1000 og SPARCcenter 2000). Første versjon til å støtte Unix International-standardiserte multitråder i biblioteket libthread.[5]
2.3	5.3	November 1993		Juni 2002	Utgave bare for SPARC. OpenWindows 3.3 bytter fra NeWS til Display PostScript og dropper støtten for SunView. Støtte tilføyd for filsystemene autofs og CacheFS.
2.4	5.4	November 1994		September 2003	Den første forente utgaven for SPARC og x86. Inkluderte støtte for OSF/Motif.
2.5	5.5	November 1995		Desember 2003	Første versjonen som støttet UltraSPARC. Den inkluderte Common Desktop Environment (CDE), Network File System versjon 3 og NFS/TCP. Støtten for sun4 og VMEbus opphørte. POSIX.1c-1995 POSIX Threads (pthreads). Doors tilføyd, men udokumentert.[6]
2.5.1	5.5.1	Mai 1996		September 2005	Den eneste utgaven av Solaris som støttet PowerPC;[7] støtte for Ultra Enterprise tilføyd; brukeridentifaktorer og gruppeidentifikatorer (uid_t, gid_t) utvidet til 32-biter,[8] inkluderte også setting av mikroprosessor[9] og teknologi for ressurshåndtering.
2.6	5.6	Juli 1997		Juli 2006	Inkluderte Kerberos 5, Pluggable Authentication Modules, TrueType skrifttyper, WebNFS, stor filstøtte, og en forbedring av procfs. Støtten for SPARCserver 600MP (Sun-4m) kuttet ut.[10]
7	5.7	4. november 1998		August 2008	Den første 64-biter utgave for UltraSPARC. Tilføyde støtte for Unix File System logging (metadata logging av filsystemet). Støtten for Micro Channel architecture kuttet ut på x86 plattformen. Sun Microsystems fjernet prefikset «2.» i versjonsnummeret av Solaris. Siste oppdatering var Solaris 7 11/99.[11]
8	5.8	26. januar 2000		Mars 2012	Inkluderte Solaris Multiplexed I/O, Solstice DiskSuite,[12] og IP network multipathing. Den første versjon med støtte for IPv6, IPsec, og modular debugger (mdb). Introduserte rollebasert aksesskontroll (RBAC); støtten for sun4c fjernet. Siste oppdatering var Solaris 8 2/04.[13]
9	5.9	28. mai 2002	10. januar 2003	Oktober 2014	iPlanet Directory Server, en ressurshåndterer, utvidede filattributter, Internet Key Exchange, IPsec keying og Linuxkompatibilitet ble tilføyd; OpenWindows kuttet ut, støtten for sun4d opphørt. Siste oppdatering var Solaris 9 9/05 HW.[14]
10	5.10	31. januar 2005		Januar 2024	Tilføyd støtte for 64-biter x86 (AMD64/Intel 64), DTrace (Dynamic Tracing), Solariskontainere, Service Management Facility (SMF) som en erstatning for skriptet init.d, NFSv4 og en sikkerhetsmodell rundt prinsippet om det minste privilegium. Støtten for sun4m og UltraSPARC I opphørt. Støtten for EISA-baserte datamaskiner fjernet. Tilføyde Java Desktop System (basert på GNOME) som standard skrivebordsmiljø.[15] Solaris 10 1/06 (kjent internt som "U1") tilføyde GRand Unified Bootloader (GRUB) for x86-systemer, støtte for iSCSI og kommandolinjeverktøyet fcinfo. Solaris 10 6/06 ("U2") tilføyde filsystemet ZFS. Solaris 10 11/06 ("U3") tilføyde Solaris Trusted Extensions og logiske domener på sun4v (UltraSPARC T1). Solaris 10 8/07 ("U4") tilføyde støtte for Samba Active Directory,[16] IP-instanser (del av prosjektet OpenSolaris Network Virtualization and Resource Control), støtte for iSCSI target og Solariskontainere for Linux-applikasjoner (basert på branded zones), forbedret versjon av Resource Capping Daemon (rcapd). Solaris 10 5/08 ("U5") tilføyde støtte for CPU Capping (maksimalt antall prosessor-ressurser som en maskin kan ha) av Solariskontainere, ytelsesforbedringer, støtte for SpeedStep (på Intels mikroprosessorer) og PowerNow! (på AMD's mikroprosessorer).[17][18] Solaris 10 10/08 ("U6") tilføyde oppstart fra ZFS og bruk av ZFS i roten. Solaris 10 10/08 inkluderte også virtualiserings-forbedringer, deriblant evnen til en Solariskontainer til å automatisk oppdatere dets miljø når det flyttes fra et system til et annet, støtte for logiske domener i dynamisk rekonfigurerbare disker og nettverks-I/O, og paravirtualisering når Solaris 10 brukes som et gjeste-OS i Xen-baserte miljø slik som Sun xVM tjenere.[19] Solaris 10 5/09 ("U7") tilføyde strømstyring for Intel Nehalem prosessorer, kontainer kloning ved å bruke ZFS klonede filsystemer, og ytelses-forbedringer for ZFS on solid-state drive. Solaris 10 10/09 ("U8") tilføyde ZFS diskquotaer på bruker- og gruppenivå, ZFS fikk støtte for hurtigminneutstyr og for nss_ldap shadowAccount, forbedring av ytelsen ved patching.[20] Solaris 10 9/10 ("U9") tilføyde migrering fra fysiske disker til soner, ZFS trippel paritet for RAID-Z og Oracle Solaris Auto Registration.[21] Solaris 10 8/11 ("U10") ZFS ble gjort raskere og ble tilført nye egenskaper, optimaliseringer for Oracle Database, raskere omstart på SPARC systemer.[22][23] Solaris 10 1/13 ("U11") se utgivelses-annonse.[24][25]
11 Express 2010.11	5.11	15. november 2010		November 2011	Tilføyde det nye pakkesystemet Image Packaging System (IPS) og tilknyttede verktøy, ZFS ble eneste filsystem under oppstart, minnekravet var 1 GB RAM på x86, Solaris 10 kontainere, bedre nettverksvirtualisering og tjenestekvalitet, virtuelle konsoller, ZFS kryptisering og deduplisering, rask omstart,[26] oppdatert GNOME, Xsun og CDE ble fjernet,[27] og /usr/ucb BSD-kompatible kommandoer.
11	5.11	9. november 2011		3. oktober 2012	Nye egenskaper og forbedringer innen pakkehåndtering, virtualisering av nettverk og tjenere, forbedret lagring, sikkerhet og støtte for ny maskinvare.
11.1	5.11.1	3. oktober 2012		31. juli 2014
11.2	5.11.2	31. juli 2014		26. oktober 2015
11.3	5.11.3	26. oktober 2015		Januar 2024
11.4	5.11.4	26. august 2018		November 2034
12	6.0