Spettmeis

art av spurvefugler From Wikipedia, the free encyclopedia

Spettmeis
Remove ads

Spettmeis (Sitta europaea) er en spurvefugl (Passeriformes) i spettmeisfamilien (Sittidae), der den inngår i slekten spettmeiser (Sitta). Arten eksisterer i kraft av hele 22 underarter, som fordeler seg i fire distinkte klader. Disse er utbredt i tempererte deler av Eurasia.

Kjappe fakta Rike, Rekke ...

I Norge opptrer nominatformen (S. e. europaea) i Sør-Norge nord til Nord-Trøndelag, bortsett fra i de sentrale fjellstrøkene. Den er spesielt knyttet til lauvskog med grovbarkede større lauvtrær, gjerne med innslag av hassel.[2] Hekkebestanden ble i 2015 vurdert til omkring 128 000–290 000 individer i Norge,[3] og bestanden er trolig økende.[2]

Spettmeis er den eneste fuglen i Europa som har evnen til å klatre nedover trestammer med hodet først. Arten er ifølge BirdLife International (2018) både tallrik og livskraftig.[1]

Remove ads

Taksonomi

Spettmeis er kjent fra avsetninger i pleistocen i Østerrike, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Frankrike, Polen, Sveits og Storbritannia.[4][5]

Det har vært knyttet mye usikkerhet til inndelingen av denne arten, som tidligere har blitt sett som konspesifikk med gråbrystspettmeis (S. nagaensis), kashmirspettmeis (S. cashmirensis), kastanjespettmeis (S. castanea), kanelspettmeis (S. cinnamoventris) og buddhaspettmeis (S. neglecta).[6][5]

Det knytter seg også endel usikkerhet til underartene, i det noen mener at enkelte må eller kan betraktes som naturlige variasjoner innen andre underarter. I så måte har noen ment at S. e. atlas (endemisk til Marokko) kan eller bør betraktes som et synonym for S. e. hispaniensis på Den iberiske halvøy,[7][8] men nyere forskning bekrefter at den trolig bør regnes som en selvstendig underart, basert på distinkte forskjeller i fjærdrakten.[9]

Tidligere ble spettmeis gjerne inndelt i klader (grupper) etter brystfargene, men det viste seg å være feil. Nyere forskning delte arten inn i fem klader, men data for flere av underartene trenger nærmere granskning, spesielt i overgangssonene. I den nyeste inndelingen gjelder kun fire klader.[5]

Sakhaspettmeis (S. arctica) utgjorde alene én av de fem kladene, men den er nå skilt ut som en selvstendig art, og har i stor grad også blitt håndtert slik i en tid. Den er også noe større enn spettmeisene.[5] Sakhaspettmeis er utbredt i Sentral- og Nordøst-Sibir, fra Jenisej og Jakutia og østover til Anadyrland, elven Penzjina og høylandet i Korjak.[5] Antallet klader er derfor redusert til fire og antallet underarter til 22.[5]

Remove ads

Biologi

Spettmeis blir cirka 12–17 cm lang og veier typisk 15,5–28 g,[5] men de fysiske målene varierer med underarten.[5] En svensk undersøkelse viser at nominatformen (S. e. europaea) veier cirka 21–26 g og har en snittvekt på 23,5–24,3 g, der hannen er såvidt litt tyngre enn hunnen.[5] Vingespennet utgjør typisk 22,5–27 cm.[5] Kjønnene er ganske like, men hunnene er ofte litt blekere på oversiden, har en øyestripe som er noe brunere (mindre svart), og en underside som i gjennomsnitt er litt blekere enn hos hannen.[5] I tillegge til forskjeller i fysisk størrelse, skiller underartene seg hovedsakelig i fjærdraktfargene, spesielt på undersiden.[5]

Variasjon i lengdemålene for noen underarter.[9]
  • 13,5–14,5 cm (S. e. europaea)
  • 12,5–13,5 cm (S. e. asiatica og S. e. hispaniensis)
  • 13,0–14,5 cm (S. e. caesia)
  • 12,5–13,0 cm (S. e. cisalpina)
  • 12,0–13,0 cm (S. e. persica)

Arten hekker i et bredt belte, fra Skandinavia og østover gjennom sentrale deler av Europa og Asia til Anadyrland, Koreahalvøya og Japan, sørover fra Skandinavia til Marokko og østover langs den nordlige kysten av Middelhavet, Balkan, Anatolia, Kaukasus og videre østover gjennom sentrale strøk av Sibir og Nord-Kina til Stillehavskysten, sørover til det sørligste Kina og Vietnam.

Nominatformen hekker i Sør-Skandinavia og østover til Volga og Vjatkabasinen, samt sørover til Øst-Polen, Øst-Romania, Øst-Bulgaria, Nordvest-Tyrkia og Ukraina.[10] Denne underarten er gråblå på oversiden og hvit under, med svakt rustgulaktig tone på brystet og magen.[10] Gjennom øyet går det en svart strek. Nebbet er rett, rundt og omtrent like langt som hodet. Spettmeisen er den eneste fuglen i Norge som kan gå nedover med hodet først.

Norsk fugleatlas (1994) oppga at arten hekket i et ganske bredt belte langs kysten fra Oslofjorden nordover til Sør-Trøndelag (Byneset, Stadsbygd, Ørland og Agdenes), og i tillegg fantes arten noen steder i innlandet på Østlandet. I ettertid er utbredelsesområdet blitt kraftig utvidet, og i 2024 er spettmeis vanlig overalt i Sør-Norge, nord til Nord-Trøndelag. Det er også mange observasjoner i Nordland, og det er gjort spredte funn videre nordover til Pasvik og Alta.

Spettmeis foretrekker velvoksen skog med store, gamle trær med store trekroner med rikelig med fôringsplasser og godt med hulrom for redene. I mye av Europa er dette typisk løvskog og blandingsskog, spesielt eik (Quercus), men fuglene finnes også i elveskog, parkområder, gamle frukthager, kirkegårder og noen ganger også i større private hager. Lokalt finnes også arten i gammel granskog (Picea) og furuskog (Pinus), spesielt i fjellområder.[10] På Taiwan i høyder opp mot 3 300 moh,[5] men normalt ikke høyere enn til omkring 2 200–2 400 moh eller til tregrensen.[5]

Arten er i prinsippet standfugl, men ungfugler vil normalt forlate nærområdet på sensommeren eller tidlig på høstparten, selv om de sjeldent drar særlig lang vekk. Maten består mest av insekter, spesielt biller (Coleoptera) og sommerfugllarver og andre leddyr, men også frø og nøtter, spesielt hasselnøtter. Den eter også bær fra hagtorn, blomster, blomsterknopper og nektar. Arten er også ofte å se på fuglebrett og fôringsautomater om vinteren, da ofte sammen med andre meiser.[10]

Spettmeisen er monogam og territorial, og partnerne har normalt nær kontakt med hverandre gjennom det meste av året. Eggleggingen skjer normalt i perioden april–mai, av og til sent i mai, mer sjeldent i februar. Leggingen varierer imidlertid med både breddegraden og høyden over havet. Det kan også hende at paret har to kull, men det er sjeldent. Redet plasseres i et naturlig hulrom i trærne eller et tidligere hulrom gjort av hakkespetter, normalt 2–20 m over bakken. Hunnen tilpasser hulen, enten den må utvides noe eller reduseres. I så måte reduseres huleåpningen med leire. Hunnen legger 4–13 egg, normalt 5–9 egg, som er hvite med rødlige, rødbrune og purpurfargede spragler. Eggene ruges i 13–18 dager av hunnen, hvoretter ungene klekkes og stelles i redet av mora de neste 19–29 dagene (typisk 20–26 dager i Europa og 18–22 dager i Sibir). Begge foreldrene mater avkommet i denne perioden, og etter ytterligere 8–14 dager blir ungene uavhengige av foreldrene.[10]

  • Thumb
    Spettmeiser kan klatre med hodet først ned trestammene
  • Thumb
    S. e. caesia er rødere i buken enn nominatformen
  • Thumb
    Spettmeis ved foringsautomat
  • Thumb
    Spettmeiser er ganske vanlige ved foringsplass
  • Thumb
    Egg etter spettmeis
Remove ads

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Kirwan, Pyle & Boesman (2025).[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[11][12][13]

Treliste
Remove ads

Referanser

Eksterne lenker

Loading related searches...

Wikiwand - on

Seamless Wikipedia browsing. On steroids.

Remove ads
Remove ads