rug

Norsk

Substantiv

rug m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. Kornsort, brukes til mat, ofte sammen med andre kornsorter i brød eller frokostblanding.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein rug	rugen	rugar	rugane	(nynorsk)
en rug	rugen	ruger	rugene	(bokmål/riksmål)
(ein/en) rug	rugen	Telles ikke		(bokmål/riksmål/nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

Kornsort

dansk: rug da(da) c engelsk: rye en(en) galisisk: centeo gl(gl)

svensk: råg sv(sv) c tysk: Roggen de(de) m

Verb

rug

1. bøyningsform av ruge

Afrikaans

Substantiv

rug (flertall: rûe, rugge)

1. rygg

Etymologi

Fra nederlandsk rug («rygg»).

Dansk

Substantiv

rug c

1. rug

Etymologi

Fra gammeldansk rugh, fra norrønt rugr.

Verb

rug

1. bøyningsform av ruge

---

Nederlandsk

Substantiv

rug m (flertall ruggen; diminutiv rugje)

1. (anatomi) rygg
2. baksiden av noe, f.eks. en bok

Uttale

Lyd (nederlandsk)

Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Synonymer

• achterkant (2)