Beleiringen av Leningrad
From Wikipedia, the free encyclopedia
Beleiringen av Leningrad (russisk: блокада Ленинграда) betegner tyske og finske styrkers beleiring av Leningrad (nåværende St. Petersburg i Russland) under andre verdenskrig.
Beleiringen av Leningrad | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
Situasjonen mai 1942-januar 1943 | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Tyskland Finland Kongedømmet Italia Støtte: Spania (Den blå divisjon) | Sovjetunionen | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Wilhelm Ritter von Leeb Georg von Küchler Carl Gustaf Mannerheim | Kliment Vorosjilov Georgij Zjukov Markian Popov Iván Fedjúninskij Mihail Khozin Leonid Govorov | ||||||
Styrker | |||||||
725 000 soldater[trenger referanse] | 930 000 soldater[trenger referanse] | ||||||
Tap | |||||||
Armégruppe nord: 1941: 85 371 tap (drept, såret og forsvunnet)[1] 1942: 267 327 tap (drept, såret og forsvunnet)[2] 1943: 205 937 tap (drept, såret og forsvunnet)[3] 1944: 21 350 tap (drept, såret og forsvunnet)[4] Totalt 579 985 tap | Den røde armé: Militærtap: 1 017 881 drept, fanget eller forsvunnet[5] 2 418 185 skadet og syke Totalt 3 436 066 tap[5] Sivile dødsfall: 642 000 under beleiringen400 ,000 under evakueringen[5] |
Østfronten |
---|
Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv 2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha |
Beleiringen startet den 8. september 1941 – da siste vei til byen ble avskåret. Selv om Sovjet klarte å opprette en snever landkorridor til byen den 18. januar 1943 ble ikke beleiringen opphevet før den 27. januar 1944. Hensikten med beleiringen var opprinnelig for å erobre den økonomisk, historisk og kulturelt viktige byen og for å tvinge frem kapitulasjon, men planen endret seg og det ble forsøkt å utrydde befolkningen gjennom utsulting.[6]
Operasjonen var en av de største enkeltstående krigsforbrytelsene begått av den tyske hæren under krigen. Om lag 1,1 millioner sivile sultet i hjel eller mistet på andre måter livet som følge av beleiringen, og hungersnød - til og med kannibalisme - herjet byen i 872 beryktede dager.[7]