Jødedom
monoteistisk religion / From Wikipedia, the free encyclopedia
Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet.
Jødedommen |
Skrifter |
Tanákh |
( Torá · Nebiím · Ketubím ) |
medrásj · Mekhiltá |
Haggadá · siddúr |
Talmúd |
Misjná · Jerusjalmí |
Bablí · Toseftá |
Emunót vede‘ót |
Misjné Torá |
Moré nebukhím |
Sjulḥán ‘arúkh · Mappá |
Me‘ám lo‘éz |
S. jesirá · Bahír · Zohar |
Gudsteneste og bønn |
Tempelet i Jerusalem |
synagoge · minján |
sjaḥarít · musáf |
minḥá · ne‘ilá · ‘arbít |
Modé aní · Sjemá‘ |
torálesing |
kaddísj · ‘amidá |
aronittisk velsignelse |
‘alénu |
kiddúsj · hammosí |
b. hammazón |
habdalá |
Merkedager |
det jødiske året |
pesach · ‘omer · sjabuót |
tisj‘á beáb · seliḥót |
rosj hasjaná · kippúr |
sukkót · sjeminí ‘aséret |
simhat Torá · hanukka |
tu bisjbát · purim |
Livssyklus |
berít milá |
pidjón habbén |
zebed habbát |
bar miṣvá · bat miṣvá |
bryllup |
Rituelle yrker |
rabbiner · ḥazzán |
daján · gabbáj |
sofér · sjoḥét |
Dagligliv |
halakhá · bet din |
mat · kasjrút sjeḥitá |
mikvé · tebilá · sjabbát |
tallét · tefillín |
Kulturell inndeling |
sefardisk · askenasisk mizrahisk · jemenittisk |
italkisk · romaniotisk Beta Esrael · Bene Israel cochini · b. Menasjé |
Teologisk inndeling |
samaritansk |
karaittisk |
rabbanittisk |
ortodoks · ḥasidisk |
konservativ · reform |
rekonstruksjonistisk |
renewal · humanistisk |
Abrahamittiske rel. |
Jødedom kristendom |
islam bahá’í sikhisme |
De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene.
Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.»)
I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom.
Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.
Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».
I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.
Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen.
Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis .