Zambia
land i Sørøst-Afrika From Wikipedia, the free encyclopedia
Zambia er en republikk i Afrika, som grenser mot Angola, Botswana, Den demokratiske republikken Kongo, Malawi, Mosambik, Namibia, Tanzania og Zimbabwe. Landet har ikke egen kyststripe. I kolonitiden frem til 1962 var territoriet underlagt England under navnet Nord-Rhodesia. Sør i Zambia utgjør en del av Zambezielven, med av verdens største fosser, Victoriafallene, grensen mot Zimbabwe.
 | Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den. (Januar2016) |
| Republikken Zambia | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Republic of Zambia | |||||||
| |||||||
| Nasjonalt motto: | |||||||
| Ett Zambia, én nasjon (Engelsk: One Zambia, One Nation ) | |||||||
|
| |||||||
| Grunnlagt | 24. oktober 1964 | ||||||
| Hovedstad | Lusaka | ||||||
| Tidssone | UTC+2 | ||||||
| Areal – Totalt – Vann | Rangert som nr. 39 752 618 km²[1] 1 % | ||||||
| Befolkning – Totalt | Rangert som nr. 69 17 094 130[2] (2017) | ||||||
| Bef.tetthet | 22,71 innb./km² | ||||||
| HDI | 0,565 (2021) | ||||||
| Styreform | Republikk | ||||||
| President | Hakainde Hichilema | ||||||
| Offisielt språk | Engelsk | ||||||
| Uavhengighet fra | Storbritannia 24. oktober 1964 | ||||||
| Valuta | Zambisk kwacha (ZMK) | ||||||
| Nasjonaldag | 24. oktober | ||||||
| Nasjonalsang | «Stand and Sing of Zambia, Proud and Free» | ||||||
| ISO 3166-kode | ZM | ||||||
| Toppnivådomene | .zm | ||||||
| Landskode for telefon | +260 | ||||||
| Landskode for mobilnett | 645 | ||||||
Zambia er en innlandsstat i det sørlige Afrika, det vil si at den ikke grenser til hav. Zambia har et tropisk klima og består hovedsakelig av høyt platå med noen høyder og fjell.
Zambia har to betydelige elvebasseng, Zambezi-bassenget i sør og Kongo-bassenget i nord. Av de to bassengene, utgjør Zambezi-bassenget tre fjerdedeler av landet. Resten av landet er del av Kongo-bassenget. Bassengene hadde storflom etter kraftig regnvær i desember 2008 og begynnelsen av januar 2009 som ødela veier, bruer, jordbruksområder, vannkilder, brønner og skoler.
Zambezi-bassenget
I Zambezi-bassenget er der fire betydelige elver som enten renner gjennom Zambia eller danner landets grenser med dets naboer: Kafue, Luangwa, Cuando og Zambezi. De siste tre danner deler av Zambias sørlige grenser. Cuando-elven danner Zambias sørvestlige grense med Angola, renner så østover langs den nordlige grensen til Namibias Caprivi-stripen, før den renner ut i Linyanti-myrene som til slutt renner østover ut i Zambezi. Fra dens sammensmeltning med Cuando renner Zambezi østover og danner hele Zambias grense med Zimbabwe. De to andre elvene, Kafue og Luangwa, ligger helt innenfor Zambia og er betydelige sideelver for Zambezi. De flyter sammen med Zambezi på grensen til Zimbabwe ved Chirundu (Kafue) og byen Luangwa (Luangwa). Før de flyter sammen danner Luangwa-elven deler av Zambias grense med Mosambik. Fra byen Luangwa forlater Zambezi Zambia og flyter inn i Mosambik og renner til slutt ut i Indiahavet ved Mosambikkanalen.
Zambezi faller 100 m over de 1,6 km brede Victoriafallene som ligger i det sørvestlige hjørnet av landet og fyller senere den mektige, oppdemmete Karibasjøen.
Zambezi-dalen som går langs den sørlige grensen, er både dyp og vid. Nordover endrer terrenget seg til et høyt platå som går fra 900–1200 moh opp til 1800 moh i den nordlige delen av Copperbelt. I øst bukter Luangwa-dalen seg sørover med høyder på begge sider før den kommer til Zambezi. I vest er landet preget av store sletter. De vestlige slettene overflømmes i den årlige regntiden (vanligvis oktober til april).
Kongo-bassenget
Zambia har to betydelige elver fra Kongo-bassenget, Chambeshi og Luapula. Den siste utgjør Zambias grense med Den demokratiske republikken Kongo. Chambeshi ligger helt innenfor Zambia og er den fjerneste hovedstrømmen av Kongo. Den flyter inn i Bangweulu-sumpen som gir vannet som danner Luapula-elven. Luapula flyter sørover og så vestover før den vender nordover til den når Mweru-innsjøen. Kalungwishi-elven renner også ut i innsjøen. Luvua-elven renner ut av Mweru i den nordlige enden.
Tanganyikasjøen er den andre betydelige vannkilde som tilhører Kongo-bassenget. Innsjøens sørøstlige ende får vann fra Kalambo-elven som utgjør deler av Zambias grense med Tanzania. Denne elven har Afrikas nest høyeste foss, Kalambofallene.
Nasjonalparker
Zambia har en rekke nasjonalparker, samt 35 forvaltningsområder for vilt som fungerer som buffersoner rundt parkene. I disse buffersonene finner man også flere viltreservater, innkvartering for turister, forskningsstasjoner og mye mer. Her er noen av de mest betydningsfulle:
- Bandweulu Wetlands (ca. 400 km²)
- Kafue National Park (ca. 22 500 km²)
- Kasanka National Park (ca. 390 km²)
- Liuwa Plains National Park (ca. 3 660 km²)
- Lochinvar National Park (ca. 428 km²)
- Lower Zambezi National Park (ca. 4 092 km²)
- Lusenga Plains National Park (ca. 880 km²)
- Mosi oa Tunya National Park (ca. 66 km²) inkludert halvparten av Victoriafallene
- North Luangwa National Park (ca. 4 636 km²)
- Nsumbu National Park (ca. 2 000 km²)
- South Luangwa National Park (ca. 9 050 km²)
- West Lunga National Park (ca. 1 684 km²)
Zambias befolkning består av rundt 72 bantu-språklige etniske grupper, men nesten 90 % av zambierne tilhører åtte etnologiske hovedgrupper, som er bemba, nyanja-chewa, tonga, lunda, luvale, kaonde, nkoya og lozi. Hver etnisk gruppe er konsentrert i en spesifikk geografisk region i landet og mange grupper er veldig små og ikke så godt kjent.
Den dominerende religionen er kristendom som også er den offisielle nasjonale religionen.
Innbyggere av britisk (rundt 15 000) eller sørafrikansk avstamning, lever hovedsakelig i Lusaka og i Copperbelt i det nordlige Zambia, hvor de er ansatt i gruvene og lignende foretak.
Zambia har også en liten, men økonomisk viktig, asiatisk befolkning, de fleste indere.
I senere år har over 300 fortrengte hvite landbrukere forlatt Zimbabwe på invitasjon fra den zambiske regjeringen og har startet landbruk i den sørlige regionen.
35 % av befolkningen lever urbant.
- Befolkningens gjennomsnittsalder: 17 år (2009)
- Spedbarnsdødelighet: 101,2 /1 000 levendefødte (2009)
- Forventet levealder: 38,5 år (2009)
- Etniske grupper: afrikanere 99,5 %, andre 0,5 %
- Religiøs tilhørighet: kristne 50-75 %, muslimer og hinduer 24-49 %, lokale religioner 1 %
- Språk: engelsk (offisielt) og over 70 lokale språk, blant annet bemba, kaonda, lozi og luvale
- Analfabetisme: 19,4 % av befolkningen eldre enn 15 år var analfabeter i 2003[3]
Religion
Zambias grunnlov identifiserer landet som en kristen nasjon, men det eksisterer en stor variasjon av religiøse tradisjoner. Tradisjonelle religioner blander seg enkelt med kristen tro i mange av landets synkretiske kirker. Islam har også en synlig tilstedeværelse, særlig i urbane områder.
Innenfor det kristne samfunnet, finnes en rekke retninger: romersk-katolske, anglikanere, pinsevenner, lutheranere og forskjellige evangeliske retninger. Disse vokste og tilpasset seg fra de opprinnelige misjonærbosetningene (portugisere og katolikker i øst fra Mosambik) og anglikanere (engelsk og skotsk innflytelse) fra sør. Etter at pinsevennen Fredrick Chiluba ble president i 1991, har pinsebevegelsen hatt stor fremgang rundt omkring i landet.
De opprinnelige khoisan-innbyggerne i Zambia begynte å bli erstattet eller absorbert av teknologisk mer avanserte migrerende stammer for rundt 2000 år siden. De betydelige bølgene av bantu-språklige immigrantene, bantu-ekspansjonen, begynte i det 12. århundre.
Blant dem var tonga-folket, også kalt batonga, de første til å slå seg ned i Zambia og er antatt å ha kommet langt fra øst nær den «store sjøen». Nkoya-folket har også kommet med forslag om at de kom tidligere fra Luba- og Lunda-kongedømmene i nord. Andre grupper fulgte med den største migrasjonen som kom mellom sent i det 17. og tidlig i det 19. århundre. Disse sene immigrantene kom hovedsakelig fra Luba- og Lunda-stammene i det sørlige Kongo og nordlige Angola, men ble fulgt av ngoni-folkene fra sør i det 19. århundre. Innen sent i det århundret, var de forskjellige folkeslagene i Zambia stort sett etablert i områdene som de nå okkuperer.
Med unntak av en og annen portugisisk oppdager, lå området urørt av europeere i århundrer. Etter midten av det 19. århundre, ble det penetrert av vestlige oppdagere, misjonærer og handelsfolk. I 1855 ble misjonæren og oppdageren David Livingstone den første europeer som så de fantastiske fossefallene ved Zambezi-elven. Han kalte dem Victoriafallene etter dronning Victoria. Fallene er kjent i Zambia som Mosi-O-Tunya, «røyken som tordner» på dialekten i Lozi eller Kololo. Byen Livingstone nær fallene er oppkalt etter ham.
Koloni av Storbritannia
Cecil Rhodes skaffet seg mineralrettigheter fra lokale høvdinger i 1888 og fremmet på denne måten britiske kommersielle og politiske interesser i Sentral-Afrika. Samme år ble Nord- og Sør-Rhodesia, nå kalt Zambia og Zimbabwe, proklamert å være innenfor britisk interessesfære. Det sørlige Rhodesia ble annektert formelt og gitt selvstyre i 1923, og administrasjonen av det nordlige Rhodesia ble overført til det britiske kolonikontoret i 1924 som et protektorat. Gruvedrift startet i Copperbelt-provinsen i 1934.
Nord-Rhodesia ble slått sammen med Sør-Rhodesia og Nyasaland (nå Malawi) og dannet Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland. Nord-Rhodesia var åstedet for mange uroligheter og kriser som karakteriserte føderasjonen i dens siste år. Kjernen for problemene var bestemte afrikanske krav om større deltagelse i styringen og europeisk frykt for å miste politisk kontroll.
Det todelte valget som ble holdt i oktober og desember 1962 resulterte i en afrikansk majoritet i det lovgivende rådet og en skjør koalisjon mellom de to afrikanske nasjonalistpartiene. Rådet godkjente resolusjoner som ba om at Nord-Rhodesia skulle få trekke seg fra føderasjonen og krevde full internt selvstyre under en ny grunnlov og en nasjonalforsamling basert på en bredere, mer demokratisk grunnlag. 31. desember 1963 ble føderasjonen oppløst, og Nord-Rhodesia ble Republikken Zambia 24. oktober 1964.
Uavhengigheten
Ved uavhengigheten ble det holdt frie valg og United National Independence Party (UNIP) vant. Kenneth Kaunda ble statsminister og ble gjenvalgt. I den voksende polariseringen under den kalde krigen kom Zambia under kommunistisk innflytelse og ble etterhvert en ettpartistat under UNIP og med Kaunda som president.
Zambia hadde ved uavhengigheten de samme problem som mange andre tidligere kolonier. Kunnskapen for å styre landet lå hos kolonialherrene og befolkningen var ikke utdannet nok for å overta, både administrativ og økonomisk. Ekspertise for utvinning av de betydelige mineralforekomster måtte hentes fra utlandet. I tillegg forble tre av dets naboer, Sør-Rhodesia og de portugisiske koloniene i Mosambik og Angola, dominert av hvitt styre og etterhvert involvert i frigjøringskriger. Sør-Rhodesias hvitt-styrte regjering erklærte uavhengighet uten internasjonal anerkjennelse i november 1965. Zambia delte også grense med det sørafrikansk-kontrollerte Sørvest-Afrika (nå Namibia). Zambias sympati var hos krefter som motsatte seg kolonistyre eller hvitt-dominert styre, særlig i Sør-Rhodesia. I løpet av det neste årtiet støttet det aktivt bevegelser som National Union for Total Independence of Angola (UNITA), Zimbabwe African People's Union (ZAPU), African National Congress i Sør-Afrika (ANC) og South West Africa People's Organization (SWAPO).
1970-tallet
Konflikter med Rhodesia (som nå hadde endret navn fra Sør-Rhodesia) førte til at grensen ble stengt, med påfølgende alvorlige problemer for internasjonal transport og kraftforsyning. Men hydrokraftverket Kariba-demningen ved Zambezi-elven hadde stor nok kapasitet til å dekke landets behov for elektrisitet, til tross for det faktum at kontrollsenteret for kraftverket lå på rhodesisk side av grensen. En jernbane som ble bygget til havnen Dar-es-Salaam i Tanzania, bygget med hjelp fra Kina, reduserte Zambias avhengighet av jernbanelinjene sørover til Sør-Afrika og vestover gjennom et økende urolig Angola. Før jernbanen ble fullført var Zambias hovedpulsåre for import, og den kritiske eksporten av kobber, langs TanZam-veien, som gikk fra Zambia til havnene i Tanzania. Samtidig ble det bygget en oljeledning fra Dar-es-Salaam for å dekke landets behov for olje og bensin.
Sent i 1970-årene hadde Mosambik og Angola oppnådd uavhengighet fra Portugal. Zimbabwe ble uavhengig etter Lancaster House-avtalen i 1979, men Zambias problemer ble ikke mindre. Borgerkriger i de tidligere portugisiske koloniene skapte en strøm av flyktninger og et fortsatt transportproblem. Benguela-jernbanen som gikk vestover gjennom Angola, ble stort sett stengt for trafikk fra Zambia innen sent på 70-tallet. Zambias sterke støtte for ANC, som hadde sitt eksterne hovedkvarter i Lusaka, skapte sikkerhetsproblemer ettersom Sør-Afrika angrep ANC-mål i Zambia.
1980 og 1990-tallet
I midten av 80-årene fikk prisen på kopper, Zambias hovedeksportvare, en alvorlig nedgang på verdensbasis. I Zambias situasjon var transportutgiftene av kopper på grunn av store avstander til markedet et tilleggsproblem. Zambia vendte seg til utenlandske og internasjonale lånere for avlastning, men ettersom kopperprisene forble lave, ble det stadig vanskeligere å betjene den voksende gjelden.
Innenriks skapte dette også uro med protester og streik utover 1980-tallet. I 1991 ga Kaunda og UNIP etter og et nytt grunnlov som tillot flere partier ble vedtatt. I det påfølgende valget vant Movement for Multiparty Democracy (MMD) med partilederen Frederick Chiluba. Til tross for et kuppforsøk i 1997 og rykter om at UNIP ville forsøke å ta over makten igjen utviklet seg Zambia til et forholdsvis stabilt, parlamentarisk demokrati.
Økonomisk var landet hardt presset og regjeringen privatiserte kobberminene i midten av 1990-tallet. Disse hadde gått med store underskudd og var medansvarlig for oppbyggingen av statsgjelden. Innen midten av 1990-årene forble Zambias utenlandsgjeld per innbygger blant de høyeste i verden, til tross for begrenset gjeldssanering.
Etter 2000
Siden 2004 har kobberprisene bedret seg og landet har de seneste årene sett en betydelig vekst i bruttonasjonalproduktet (cirka 6 % per år 2005-2008). I 2005 ble 6 milliarder US$ utenlandsgjeld slettet under Heavily Indebted Poor Countries initiativet. Strukturelt er landets kopperavhengighet en fortsatt stor utfordring.
Zambia ble rammet av flom etter kraftig regnvær i desember 2008 og begynnelsen av januar 2009. Ødelagte veier, bruer, jordbruksområder, vannkilder, brønner og skoler.
Kina er ett av landene som særlig har engasjert seg i utviklingen av det zambiske næringslivet.
Zambia har er en republikk med et representativt demokrati. Landet har president. Presidenten i Zambia er både statsoverhode og regjeringssjef. Regjeringen har utøvende makt, lovgivende makt er fordelt mellom regjeringen og parlamentet. Zambia ble republikk umiddelbart etter at landet fikk uavhengighet i oktober 1964.
Presidenter
- Kenneth Kaunda: 24. oktober 1964 – 2. november 1991
- Frederick Chiluba: 2. november 1991 – 2. januar 2002
- Levy Mwanawasa: 2. januar 2002 – 12. august 2008
- Rupiah Banda: 29. juni 2008– 23. september 2011
- Michael Sata: 23. september 2011–28. oktober 2014
- Guy Scott (fungerende): 29. oktober 2014-25. januar 2015
- Edgar Lungu 25. januar 2015-2021
- Hakainde Hichilema 2021-i dag
Administrativ inndeling
Zambia er delt inn i 10 provinser (hovedsteder i parentes):
Menneskerettigheter
Zambia har straffen livstid i fengsel for homofili.[4]
Over 70 % av zambierne lever i fattigdom. Inntekt per innbygger er for tiden $395 (2005), rundt halvparten av nivået var da landet ble uavhengig. Dette plasserer landet rundt verdens fattigste nasjoner. Sosiale indikatorer fortsetter å synke, særlig i forventet levealder (rundt 37 år) og barseldødelighet (729 per 100 000 graviditeter). Landets økonomiske vekst kan ikke støtte rask befolkningsvekst eller påkjenningen fra hiv/aids-relaterte problemer (økende medisinske kostnader, nedgang i arbeidseffektivitet) på styresmaktens ressurser. Zambia er også en av subsaharisk Afrikas mest urbaniserte land. Nesten halvparten av landets 10 millioner innbyggere er konsentrert i noen få urbaniserte soner langs de viktigste transportkorridorene, mens landbruksområdene er underbefolket. Arbeidsledighet og mangel på arbeidskraft er alvorlige problemer.
| Økonomiske nøkkeltall | Verdi | % av BNP | År, kilde |
|---|---|---|---|
| BNP | 10,9 mrd US$ | 2006, Verdensbanken | |
| BNP (vekst) (Verdensbanken) | 5,1 % | 2005, UNDP Database | |
| Konsumpriser | 20,0 % | 2003, UNDP Database | |
| Handelsbalanse | -0,45 mrd US$ | 2001, UNDP Database | |
| Betalingsbalanse | -0,58 mrd US$ | 2001, UNDP Database | |
| Utviklingshjelp | 0,94 mrd US$ | 2005, UNDP Database | |
| BNP per innb | 1 541 US$ | 2013, International Monetary Fund |
Verdensbanken
Landet var en gang et middelsinntektsland, men begynte å gli inn i fattigdom i 1970-årene, da kopper-prisene gikk ned i verdensmarkedet. Den sosialistiske regjeringen justerte fallende inntekter ved å forsøke IMFs strukturjusteringsprogram (SAP), men disse tok slutt etter store protester fra folket. Etter demokratiske flerpartivalg kom Chiluba-regjeringen (1991–2001) til makten i november 1991 og forpliktet seg på et økonomisk reformprogram.
Regjeringen privatiserte de fleste av de statseide korporasjonene, beholdt positiv realrenter, eliminerte vekslingskontroll og oppmuntret til frimarkedsprinsipper. Korrupsjon vokste dramatisk under Chiluba-regjeringen. Det gjenstår[når?] å se om Mwanawasa-regjeringen vil fortsette den økonomiske reformen. Zambia preges fremdeles av økonomiske reformsaker som størrelsen på offentlig sektor og i å forbedre Zambias sosialsektor.
Organisasjoner og andre grupper har hevdet at SAP-ene, i Zambia og andre steder, har hatt svært liten effekt for de fattige.[5] Zambias totale utenlandsgjeld oversteg $6 milliarder da landet kvalifiserte for gjeldsavlastning gjennom Highly Indebted Poor Country Initiative (HIPC) i 2000], på visse prestasjonskriterier. Innledningsvis håpet Zambia å nå HIPCs fullførelsespunkt og trekke fordel av betydelig gjeldssanering sent i 2003.
I januar 2003 informerte den zambiske regjeringen IMF og verdensbanken at landet ønsket å reforhandle noen av de avtalte prestasjonskriteriene for å privatisere den zambiske kommersielle nasjonalbanken og nasjonale telefon- og elektrisitetsvirksomheter. Selv om det ble nådd enighet i disse sakene førte etterfølgende overforbruk på velferdstjenestens lønn til forsinkelse i Zambias endelige gjeldssanering fra sent i 2003 til tidlig i 2005, på det tidligste. I et forsøk på å nå fullføring av HIPC i 2004, la regjeringen frem et revidert statsbudsjett for 2004 som frøs lønningene i velferdstjenestene og økte et antall skatter. Arbeiderbevegelsen og andre komponenter i samfunnet har protestert mot nedskjæringene i budsjettet og, i noen tilfeller, rollen til de internasjonale finansinstitusjonene som krevde revideringer.[trenger referanse]
Gruveindustri
Den zambiske økonomien har historisk sett vært basert på industrien rundt kopperutvinning. Utvinningen av kopper har sunket til rekordlave 228 000 tonn i 1998, etter en tretti år lang nedgang på grunn av manglende investeringer, lave kopperpriser og usikkerhet over privatiseringen. I 2002, etter privatisering av industrien, har kopperproduksjonen steget til 337 000 tonn. Forbedringer i verdens koppermarked har forsterket effekten av denne økningen på inntekter og inntjening i utenlandsk valuta. Zambia er verdens fjerde største produsent av kopper og verdens største produsent av kobolt (2007).
Andre næringer
Den zambiske regjeringen følger et økonomisk mangfoldiggjøringsprogram for å redusere økonomiens avhengighet på kopperindustrien. Dette initiativet forsøker å utnytte andre komponenter av Zambias rike ressurser ved å oppmuntre til landbruk, turisme, edelstensgruver og vannkraft. I 2003 hadde eksporten av andre varer enn metall økt med 25 %, og denne eksporten stod for 38 % av den totale eksporten, noe som er en stigning fra 35 %.
Helse
Hiv/aids-epidemien ha krevd mange ofre i Zambia. Nesten en million zambiere er hiv-positive eller har aids. En antar at 100 000 mennesker har mistet livet av sykdommen per 2004. Over en halv million zambiske barn har blitt foreldreløse, og 17 % av den voksne befolkningen er rammet. Hiv/aids vil fortsette å påvirke økonomiske og sosiale utvikling i mange år fremover.
Dagens kultur i Zambia viser en blanding av historiske og kulturelle trekk fra fortiden i tillegg til dagens. Tradisjonelle afrikanske skikker og forståelser fortsetter å ha innflytelse på mange sider ved Zambias kultur. Kolonitidens påvirkning kan også sees i folkenes liv. Dagens globale uttrykk og krefter bidrar også til det kulturelle landskapet.
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
- Mosi-oa-Tunya (Victoriafallene) (delt med Zimbabwe) – landskapsvern
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
- 2005 – Makishi-maskeraden (til feiring av avslutningen av Mukanda-opptaksritusen)
- Mooba-dans fra den etniske gruppen Lenje i Central Province of Zambia
- 2020 – Budima dans
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
