Fredløshet

Fredløshet, i norrøn tid kalt utlegd^[1] og i middelalderen skoggang,^[2] betegner en tilstand hvor en person er satt utenfor samfunnet etter et lovbrudd, og fungerte slik i vikingtiden og middelalderen, særlig utbredt i England (Robin Hood) og Skandinavia. Fredløse hadde intet rettsvern, det var straffbart å gi husly til fredløse, og man kunne drepe dem uten å risikere noen straff. Fredløshet ble derfor regnet som en av de hardeste straffene man kunne ilegges.

To mytiske fredløse, Robin Hood og lille-Jon.

Etter sin død kunne en fredløs passende gravlegges på stranden «der tidevannet møter torva», ifølge den eldre Gulatingsloven^[3] som truer med fredløshet for den som sovner som vetevakt i ufredstid: «Hvis en hær kommer mens han sover, og vetene ikke brenner, da blir han utleg.»^[4]

Fredløshet tilsvarer det romerske civiliter mortuus, når en levende person ble betraktet som om vedkommende var avgått ved døden, med bortfall av alle rettigheter.^[5]

Ved middelalderens slutt tok folk en fredløshetsdom med stor ro, før de igjen søkte om å bli gjort «gilde menn og gjeve». Den danske ridder Ludvig Nielsen Rosenkrantz (1410 - rundt 1490) satt i en mektig posisjon som riksråd da det i 1486 kom for en dag at han hadde vært fredløs i 32 år.^[6] «Ludvig Nielsen har i 32 år vært min fars og min fredløse mann,» uttalte kong Hans. Ridderen var dømt for grov vold mot bonden Peder Eriksen, men hadde unnlatt å betale bøtene til Eriksen og til kongen. Stormenn fikk i stand et forlik i 1486, så fredløsheten bortfalt.^[7]

På Frederik IIs tid ble hadde folk heller ikke hastverk med å omgjøre en slik dom. Det gikk 11 år før en borger i Grenå førte vitner på at det i virkeligheten var et vådeskudd som hadde gjort hans sønn til drapsmann og fredløs. På den tid ble folk ofte dømt fredløse for å ha unnlatt å avlegge regnskap, betale en gjeld eller fraflytte en eiendom. En løsning var å betale et «fredkjøp» av kongen som da utstedte et «fredbrev» eller et «oppreisningsbrev».^[8]

I 1719 endte en krangel om eiendomsrett til utmark med at Eivind Gudbrandsgard knivstakk Ola Øylien. Som drapsmann ble Eivind kjent som «Eivind Fredlaus» der han holdt seg skjult i fjellene mellom Hallingdal og Lærdal fra 1719 og frem til sin død i 1737.^[9][10]

Krigshandlingene mellom Danmark og Norge i årene 1289-96 er kjent som «De fredløses krig», ettersom den norske kongen Eirik Magnusson allierte seg med de som var lyst fredløse i Danmark for drapet på kong Erik Klipping, kjent som mordet i Finderup lade.^[11] (En lade er en låve.)^[12]

Se også

• Proskripsjon
• Banditt
• Lovløs