Heilo

fugleart From Wikipedia, the free encyclopedia

Heilo
Remove ads

Heilo (Pluvialis apricaria) er én av fire arter i slekten Pluvialis. Slekten består av vadefugler som inngår i lofamilien (Charadriidae) og tilhører ordenen av vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Arten består som to underarter og regnes som en langdistansetrekkfugl,[5] men den opptrer også som en kortdistansetrekkfugl mange steder. Heilo hekker i Norge.[3]

For plateselskapet Heilo, se Heilo (plateselskap)
Kjappe fakta Rike, Rekke ...

I henhold til BirdLife International er arten internasjonalt livskraftig. I Norge regner imidlertid Artsdatabanken arten per 2021 som nær truet på fastlandet[3] og sterkt truet på Svalbard[4].

Remove ads

Etymologi

Heilo er det offisielle norske populærnavnet på arten P. apricaria, men denne fuglen går også under en lang rekke andre, mer lokale populærnavn. De fleste beskriver fuglens opptreden, som fjelltit og fjellpist som begge indikerer artens nærvær i fjellet, og slåttemann og åkerlo som trolig henspiller på artens tilstedeværelse på slåttemark og åkerlandskap.[6]

Den kalles også helun noe steder, men opprinnelsen til dette populærnavnet er uklar. Det kan være dialekt for heilo, men det kan også ha opphav i flere kulturer og språk, og kanskje også være knyttet til flere betydninger, som «lys», «skjønnhet» og «edelhet».[7]

Remove ads

Biologi

Thumb
Heilo i hekkedrakt på Hardangervidda.
Foto: Durkadenz, 2013

Beskrivelse

Heilo blir cirka 26–29 cm lang og veier omkring 140–312 gram.[5] Vingespennet blir normalt 67–76 cm.[5]

Heilo er den største og kraftigste av de fire lofuglene i denne slekten, som alle har karakteristiske kryptiske fjærdrakter. Den har hvite undervinger, i motsetning til ellers brunlig grå, og skiller seg også i form og fjærdraktens mønstre og farger.[5]

Nominatformens vinger er like lange som halen eller også litt lengre. Hunnen er mindre svart og har noen brune markeringer på undersiden. Ikke-hekkende voksne mangler svart i ansiktet og på undersiden; oversiden er mindre tydelig flekket med gult og kan bli gråaktig. Ungfuglen ligner ikke-hekkende voksne, med svake grå kanter på flankene og magen.[5]

Hos underarten altifrons er hannen mer jevnt svart på undersiden, mens den nominelle hannen har hvite innslag på kinnene, strupen, brystet og mageen. Hunnen i altifrons har gulaktige kinn med svarte merker, mens den nominelle hunnen er svært variabel, kan ha et svært blekt hode, men ligner iblant nesten helt på hannen.[5]

Atferd

Underarten altifrons hekker i fuktig mose, mose- og lavtundra, og tuerik tundra, samt kratttundra, åpne myrer i skogtundra og alpin tundra. Den nominelle underarten hekker i høytliggende heiområder og torvmyrer. Arten hekker opp til cirka 1 200 meters høyde.[5] Heilo er en utpreget trekkfugl. Fuglene overvintrer på mer sørlige breddegrader, fra De britiske øyer gjennom Middelhavet til sør for Kaspihavet.[5] I Storbritannia og Irland er bestandene bare delvis trekkende.[5]

I Norge ble hekkebestanden anslått til omkring 300 000–600 000 individer i 2015.[8][3] Arten er kjent fra alle fastlandets fylker, bortsett fra i Vestfold. Fuglene er vanlig i åpne heiområder i fjellet, samt sparsomt i lyngheier langs kysten og på skogsmyrer i indre strøk av Østfold og Akershus.[3] Fugler som hekker i Norge overvintrer hovedsakelig langs Vest-Europas kyster.[3]

Det finnes også en sterkt begrenset (færre en 50 reproduserende individer) hekkebestand på Svalbard, der hekking er påvist på Bjørnøya og enkelte steder på den vestlige delen av Spitsbergen (Reindalen og Adventdalen).[4]

Under trekket før vinteren oppholder fuglene seg på beiteområder og åpent jordbruksland, som stubbåkre og brakkmark, og foretrekker større åpne områder. Den beiter ofte på tidevannsområder. Ofte hviler den på pløyde jorder eller blant lave vekster, og har i økende grad begynt å bruke åkerland mer enn beite i Øst-England de siste tiårene. Den hviler også tidvis på flater og saltmyrer i grunne bukter og elvemunninger, og har nylig begynt å bruke store takflater til hvile sammen med vipe (Vanellus vanellus), som den ofte assosieres med utenom hekketiden.[5]

Dietten består hovedsakelig virvelløse dyr, spesielt biller (inkludert pupper og larver) og meitemark. Den spiser også tidvis plantemateriale, for eksempel bær, frø og gress. I tillegg inntar den alle slags insekter og deres larver, edderkopper, tusenbein og snegler. På tidevannsområder spiser den børstemark.[5]

Arten er monogam og danner livslange parforhold, selv om tre bekreftede tilfeller av polyandri er registrert i Skottland. Eggleggingen skjer i perioden mai–juli. Redene anlegges solitært, men tettheten mellom dem kan variere (0,2 par/km² til 16 par/km²). I Sverige regnes 3–4 par/km² som normalt.[5]

Selve redet er en grunn fordypning i bakken (12–14 cm bred og 3–5 cm dyp), konstruert av hannen og variabelt foret med mose og annet passende plantemateriale. Hunnen legger vanligvis fire egg, av og til tre, med en intervall på cirka 48–60 timer. Inkubasjonen tar cirka 27–31 døgn. Avkommet er flyktunger som forlater reiret kort tid etter klekking. Ungene passes deretter på av begge foreldre i om lag 25–33 dager, hvoretter de blir flygedyktige og kort etter selvstendige.[5]

Remove ads

Taksonomi

På grunn av betydelig variasjon innen lokale bestander og ingen tydelige forskjeller i målinger, blir gyldigheten av underartsinndeling jevnlig debattert. Fugler fra de britiske øyer til Nord-Tyskland ble tidligere ansett som en egen underart, oreophilos. Denne blir nå synonymisert med nominatformen.[5] To underarter anerkjennes vanligvis.[5]

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World.[9] Norske populærnavn følger Artsdatabanken.[1]

Treliste

Referanser

Eksterne lenker

Loading related searches...

Wikiwand - on

Seamless Wikipedia browsing. On steroids.

Remove ads
Remove ads