Det joniske forbund
From Wikipedia, the free encyclopedia
Det joniske forbund (gresk: Ἴωνες, Íōnes; κοινὸν Ἰώνων, koinón Iōnōn; eller κοινὴ σύνοδος Ἰώνων, koinē sýnodos Iōnōn; latin: commune consilium), tidvis også kalt for det panioniske forbund, var en sammenslutning opprettet mot slutten av Meliakrigen på midten av 600-tallet f.Kr.[1] som besto av tolv joniske byer (et dodekapolis, hvor det faktisk var mange flere). Herodotos har listet følgende:[2]
- Miletos, Myous og Priene, alle i Karia i Anatolia og snakket samme greske dialekt;
- Efesos, Kolofon, Lebedos, Teos, Klazomenai og Fokaia i Lydia og i den regionen som i dag kalles for Jonia (begge i Anatolia, Lydia strakte seg langt lengre i innlandet enn Jonia), snakket en annen dialekt;
- Khíos (øy) og Erythrai (Anatolia), med en felles dialekt; og
- Samos (øy), med sin egen dialekt.
Smyrna ble opprinnelig oppfattet som en del av aiolere og deres sammenslutning, men etter innflytning fra Kolofon, kanskje også ved et politisk kupp, ble Smyrna etter 650 f.Kr. også en del av forbundet.
En av de tidligste historiske kildene, Historier av Herodotos, og tidlige inskripsjoner, refererer til lovlig valgt råd som etter sedvane oversatte av forbundet som «jonere» i den særegne mening av de byer som var innesluttet av det. Man kan derfor lese av byene, rådene eller beslutningene «til jonerne». Skribenter og dokumenter fra den hellenistiske perioden benytter uttrykkelig betegnelsen koinon («felles ting») eller synodos («synode», det vil si forsamling eller råd) til jonerne, og ved anakronisme gitt til det tidlige forbundet når det er omtalt.
Forbundet ble oppløst et par ganger og opprettet på nytt, og mellom disse periodene var dets faktisk makt svekket. Under Romerriket ble det tillatt å prege sine egne mynter under betegnelsen koinon Iōnōn på den ene side, men med portrettet av den romerske keiseren på den andre.