Urartu
From Wikipedia, the free encyclopedia
Urartu (assyrisk: māt Urarṭu;[1] hebraisk: Ararat; babylonsk: Urashtu; urartisk: Biai, Biainili[2]) var i oldtiden et kongedømme i tidlig jernalder på det armenske høylandet i østlige Anatolia (Lilleasia), sentrert rundt de fjellrike regionene ved Vansjøen. Det eksisterte fra rundt 1000 f.Kr. eller tidligere, og fram til antagelig 585 f.Kr.
I streng forstand var Urartu et assyrisk begrep for en geografisk region, mens «kongedømmet Urartu» eller «Biainililandene», er begreper som benyttes i moderne historiografi for en jernalderstat som snakket urartisk,[3] eller urarmensk,[4][5] språk. At det bør skilles mellom det geografiske området og den politiske enheten ble allerede påpekt av König (1955).[6] landskapet tilsvarer det fjellrike platået mellom Anatolia, Mesopotamia og fjellene i Kaukasus, senere kjent som Det armenske høylandet.
Jernalderstaten Urartu, som korresponderer med kongedømmet Ararat, også kjent som Van, er den akkadiske variasjon av Ararat fra Det gamle testamente, og faktisk er fjellet Ararat lokalisert innenfor oldtidens urartianske område, omtrentlig 120 km nord for dens tidligere hovedstad. I tillegg til å referere til det berømte bibelske fjellet, opptrer Ararat også som navnet på et kongedømme i Jeremias bok[7] nevnt sammen med «Minni og Ashkenas».
Kongedømmet Urartu steg til makt på midten av 800-tallet f.Kr., og kom i sin største utstrekning til å strekke seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord Iran, men kom til å bli invadert av ulike iranske folkegrupper, inkludert kimmerere, skytere og medere på 600-tallet f.Kr.
Det har blitt argumentert for at arvtagerne, eller etterkommerne, til den urartiske staten er armenerne, og deres påfølgende kongedømmer, og da først under det armenske orontide-dynastiet, som kom til å erstatte det urartiske kongeriket.[8][9]
I den trespråklig Behistun-inskripsjonen, innhogd på ordre av Dareios I av Persia i 521/520 f.Kr.,[10] er landet referert til som Urartu på assyrisk, Arminiya på gammelpersisk og Harminuia på elamittisk. Det semittiske tu, som betyr folkegruppe, ble rett og slett skiftet ut med det gammel-persiske men, eller man, som tilsvarer tu, samt pålagt endelsen -ia. Gammelgresk Armenia, Αρμενια Αρμένιοι («armenere») er først nevnt av Hekataios av Miletos i 476 f.Kr.