Erna Solbergs regjering
Norges regjering 2013–2021 From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Erna Solbergs regjering var Norges regjering fra 16. oktober 2013 til 14. oktober 2021. Regjeringen hadde Erna Solberg som statsminister og regjeringssjef.
.jpg)
Frem til 17. januar 2018 var Erna Solbergs regjering en mindretallsregjering som utgikk fra Høyre og Fremskrittspartiet (FrP). Den ble også kalt Høyre–FrP-regjeringen og den «blåblå» regjeringen,[1] og baserte seg på en samarbeidsavtale med Venstre og Kristelig Folkeparti (KrF).[2]
Den 17. januar 2018 ble regjeringen utvidet[3] med Venstre og ble da kalt den «blågrønne» regjeringen.[3]
Den 22. januar 2019 ble regjeringen utvidet med Kristelig Folkeparti,[4] og ble den første borgerlige flertallsregjering siden 1985.
Den 24. januar 2020 gikk FrP ut av regjeringen[5], og ble det første partiet i Norges historie som har forlatt en sittende regjering.[6] Regjeringen fortsatte å styre på grunnlag av Granavolden-erklæringen.[7]
Regjeringen tiltrådte etter den borgerlige valgseieren ved stortingsvalget i 2013 og fikk fornyet tillit etter stortingsvalget 2017. Stortingsvalget 2021 ga imidlertid et rødgrønt flertall. Regjeringen Solberg søkte avskjed 12. oktober 2021 og fortsatte som forretningsministerium frem til Jonas Gahr Støres regjering tok over 14. oktober 2021.[8][9]
Remove ads
Bakgrunn og regjeringsdannelse
Stortingsvalget 2013
Utdypende artikkel: Stortingsvalget 2013
Regjeringen tiltrådte som følge av den borgerlige valgseieren ved stortingsvalget 2013. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Sammen med Miljøpartiet De Grønne, som ble representert på Stortinget for første gang, fikk den rødgrønne blokken 73 mandater.
.jpg)
Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden stortingsvalget 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en fremgang på 18 mandater. Høyre fikk 48 mandater, mens Fremskrittspartiet fikk 29 mandater på Stortinget. Dette ga totalt 77 mandater. For å få det nødvendige flertall på 85 mandater, kunne de velge mellom støtte fra Kristelig Folkepartis 10 mandater eller Venstres 9 mandater.
De fire partiene bestemte seg likevel for å samarbeide.
Samarbeidsavtale
De fire partiene innledet sonderinger om et regjeringssamarbeid 16. september.[10] 30. september undertegnet de en samarbeidsavtale,[11][12] som innebar en mindretallsregjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti.[11]
Samarbeidsavtalen ga Venstre gjennomslag for stans i en konsekvensutredning for oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2013–2017,[12] og økt avkastning fra miljøteknologifondet. KrF fikk gjennomslag for at kristendom igjen skulle bli mer fremtredende i grunnskolefaget «religion, livssyn og etikk» (RLE), som skiftet navn til «kristendom, religion, livssyn og etikk» (KRLE), og at alkoholpolitikken i hovedsak skal stå fast.[12] Venstre og KrF fikk også gjennom et amnesti for asylbarn, mens FrP fikk gjennomslag for innstramning i innvandringspolitikken.[12] Videre fikk FrP gjennomslag for lovfestede rettigheter til heldøgns pleie og omsorg i eldreomsorgen, betydelig satsing på veibygging utover rammene i Nasjonal transportplan og fjerning av arveavgiften.[12]
Handlingsregelen ble beholdt, fedrekvoten ble satt til 10 uker, og det ble gjennomføres en kommunereform og regionreform, hvor nødvendige vedtak blir fattet i perioden.[12] Fradragsordningen for gaver til frivillige organisasjoner ble styrket, mens byråkratiet overfor frivillige organisasjoner ble redusert.[12] Engangsstønaden ble økt og det ble innført et skattefradrag for ENØK-investeringer i hjemmet.[12] Minstefradraget på lønnsinntekt ble hevet. Privat eierskap og sparing ble styrket gjennom redusert formuesskatt og arveavgift, og bedre fradragsordninger for boligsparing, pensjonssparing og medeierskap.[12] Det ble gjennomført et lærerløft i skolen, grunnbemanningen i politiet ble økt og kampen mot svart arbeid ble forsterket.[12] Behandlingstilbudet ble styrket for rusmiddelavhengige og i psykiatrien.[12]
Regjeringsplattformen til Høyre og Fremskrittspartiet
Utdypende artikkel: Sundvolden-plattformen
Høyre og Fremskrittspartiet innledet regjeringsforhandlingene 1. oktober på Sundvolden Hotel i Buskerud.[13] Erna Solberg og Siv Jensen presenterte en regjeringsplattform samme sted den 7. oktober 2013.[14][15]
Regjeringsplattformen til Høyre og FrP bygde på et liberalistisk og konservativt verdigrunnlag med vekt på «frihet og tillit til enkeltmennesket, familien, gründeren, lokalsamfunnet og frivilligheten», på «rettsstatens og demokratiets prinsipper, og den kristne og humanistiske kulturarv» og på behovet for å «skape større rom for private, lokale og frivillige initiativ».[15] Videre at «alle mennesker har universelle rettigheter uavhengig av hvor i verden de bor, slik som ytringsfrihet, trosfrihet og beskyttelse av privat eiendomsrett. Regjeringen vil arbeide for å spre kunnskap om menneskerettigheter og bekjempe vold og undertrykking, for eksempel kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, menneskehandel og seksuelt misbruk av barn.»[15] Deretter ble det utredet satsingsområder som konkurransekraft for næringslivet, «en enklere hverdag for folk flest» med redusert byråkrati, mindre politisk styring og større vekt på frivillighet, satsing på skole, veibygging, politi, et velferdsløft for eldre og syke, et sterkere sosialt sikkerhetsnett og et levende lokaldemokrati.[15]
Tiltredelsen
Jens Stoltenbergs andre regjering søkte avskjed 14. oktober 2013 og fungerte som forretningsministerium frem til Solbergs regjering tok over.[16][17] Erna Solbergs regjering tiltrådte 16. oktober 2013 klokka 12, som en mindretallsregjering med 11 statsråder fra Høyre og 7 fra Fremskrittspartiet.[18]
Erna Solberg ble landets andre kvinnelige statsminister, etter Gro Harlem Brundtland (Ap) som innehadde embetet tre ganger fra 1981 til 1996. Hun ble også den første statsministeren fra Bergen, siden Johan L. Mowinckels (V) avgang i 1935.[18]
Fremskrittspartiet kom i regjering for første gang i partiets 40 år lange historie.[18]
17 statsråder var medlem i Den norske kirke, mens samferdselsministeren ikke tilhørte noe trossamfunn.[19] Den ble således den mest kompakte folkekirkelige regjering siden 1960-årene.[19]
Stortingsvalget 2017
Utdypende artikkel: Stortingsvalget 2017
Stortingsvalget 2017 ble avholdt 11. september 2017.[20] Det ga de fire partiene et fornyet parlamentarisk flertall på 88 mandater, mot den rødgrønne blokkens 81 mandater (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt).
Høyre gikk tilbake med 3 mandater og fikk 45 mandater, mens Fremskrittspartiet fikk 27 mandater (tilbake 2). Venstre og Kristelig Folkeparti fikk begge 8 mandater, og gikk tilbake med henholdsvis 2 mandater og 1 mandat. Regjeringen kunne nå ikke velge mellom Kristelig Folkeparti eller Venstre som støtteparti – noe de teoretisk kunne gjøre etter stortingsvalget i 2013, men var avhengig av alle fire partier.
Utvidelse med Venstre
Utdypende artikkel: Jeløya-plattformen
9. desember 2017 besluttet Venstres landsstyre å gå i forhandlinger med regjeringen, med sikte på regjeringsmakt.[21] Venstre startet forhandlinger om regjeringssamarbeid 2. januar 2018 på Jeløya i Moss kommune i Østfold.[22] 14. januar 2018 ble de tre partiene enige om en ny regjeringsplattform,[23] som også gikk under navnet «Jeløyaerklæringen». 17. januar 2018 ble regjeringen utvidet med Venstre.
I Innledningen til regjeringsplattformen, heter det: «Målet for en regjering utgått av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er at folk skal få leve frie og selvstendige liv. Regjeringen har en sterk tro på at mennesker som blir gitt tillit også tar ansvar. Regjeringen vil slippe fri og støtte opp om skaperkraften i det enkelte menneske og i fellesskapene som dannes på arbeidsplassen, i familier og i frivillige organisasjoner. Et godt samfunn bygges nedenfra. Regjeringen vil spre makt og gi enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn mulighet til å styre sin egen hverdag, og til å forme sin egen fremtid. Muligheter for alle og friheten til å leve egne liv sikres bare gjennom et rettferdig og bærekraftig velferdssamfunn hvor evner og innsats teller mer enn bakgrunn og opprinnelse. Et fritt samfunn oppstår ikke av seg selv. Vi er avhengige av fungerende fellesskap, felles verdier og institusjoner som rettssikkerhet, personvern, ytringsfrihet, tillit, frie medier, markedsøkonomi, eiendomsrett og frivillighet. Regjeringen vil stå opp for disse verdiene og institusjonene som bærer samfunnet vårt.»
Utvidelse med Kristelig Folkeparti og ny regjeringsplattform
Se også: Granavolden-plattformen
22. september 2018 foretok landsmøtet i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) et vedtak om at Kristelig Folkeparti burde søke regjeringssamarbeid sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, og gå inn i Erna Solbergs regjering.[24][25] Vedtaket ble støttet av KrFU-leder Martine Tønnessen.[26] Under et ekstraordinært landsmøte på Gardermoen den 2. november 2018 vedtok Kristelig Folkeparti med 98 mot 90 stemmer (2 blanke stemmer) å starte forhandlinger med Solbergregjeringen med sikte på et regjeringssamarbeid.[27] 20. november 2018 ble partiet enige med regjeringspartiene om Statsbudsjettet for 2019.[28]
22. november 2018 ble det klart at partiet ikke støttet et mistillitsforslag mot regjeringen i objektsikringssaken.[29] 5. desember 2018 fattet Stortinget et daddelvedtak mot regjeringen i objektsikringssaken. Et mistillitsforslag mot regjeringen ble støttet av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, men fikk ikke flertall. Det ble nedstemt av regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og én representant fra Arbeiderpartiet.[30]
Sonderingene med regjeringspartiene startet 22. november 2018.[31] 18. desember 2018 vedtok partiene å starte forhandlinger.[32] Forhandlingene startet 2. januar 2019 på Granavolden Gjæstgiveri på Hadeland i Gran kommune i Oppland.[33] 17. januar 2019 la de fire partiene frem en regjeringsplattform,[34] som samme dag ble godkjent av landsstyrene i alle fire partier.
Den nye firepartiregjeringen ble utnevnt 22. januar 2019. Dette ble den første borgerlige flertallsregjeringen siden 1985.
FrP forlater regjeringen
Den 20. januar 2020 avholdt FrP en pressekonferanse der partileder Siv Jensen informerte om at partiet ville gå ut av regjeringen. Det var saken med hentingen av en IS-kvinne og hennes barn som hadde fått «begeret til å flyte over» ifølge Jensen.[35] «Jeg tok FrP inn i regjeringen. Nå tar jeg FrP ut av regjeringen», sa Jensen. Hun sa at partiet hadde fått gjennom mange saker i sin regjeringsdeltakelse. Hun fremhevet håndteringen av migrasjonskrisen, oljeprisfallet, en strammere innvandringspolitikk og satsingen på samferdsel. Jensen viste også til regjeringen etter hennes syn var blitt gråere og mer konturløs, og at FrP ikke lenger fikk samme gjennomslag for sin politikk etter at Venstre og KrF kom med i regjeringen. FrP ville nå forholde seg til sitt eget program og ikke se seg bundet til Granavolden-plattformen. Partiet ville likevel støtte Erna Solberg som fortsatt statsminister.[35] I løpet av regjeringsperioden hadde Jensen vervet som finansminister uavbrutt, men det var mindre kontinuitet blant FrPs andre viktige politikkområde, justispolitikken: i alt fire FrP-politikere trakk seg som justisministre i perioden, og ansvaret for beredskaps- og innvandringssaker ble også hyppig flyttet mellom departementene.[36]
Fremskrittspartiets sju statsråder forlot regjeringen 24. januar 2020.
Sammensetning fordelt på partier
Ved opprettelsen bestod regjeringen av elleve statsråder fra Høyre og syv fra Fremskrittspartiet. 16. desember 2015 ble sammensetningen endret, og regjeringen bestod da av elleve statsråder fra Høyre og åtte fra Fremskrittspartiet. Dette skyldtes igjen utnevnelsen av en egen EØS- og EU-minister, et embete som eksisterte frem til 17. januar 2018.
Både 20. desember 2016 og 20. oktober 2017 ble tre statsråder byttet ut, uten at fordelingen mellom partiene ble endret.
17. januar 2018 ble regjeringen utvidet med Venstre, og den fikk 10 statsråder fra Høyre, syv fra Fremskrittspartiet og tre fra Venstre.
I 2018 og 2019 var det flere utskiftninger av statsråder fra Fremskrittspartiet. Ingen av disse utskiftningene påvirket antall statsråder fordelt på de ulike partier.
Etter justisminister Sylvi Listhaugs avgang 20. mars 2018, ble fiskeriminister Per Sandberg utpekt som fungerende justisminister. 4. april 2018 ble Tor Mikkel Wara utnevnt til ny justisminister.[37] Etter Per Sandbergs avgang som fiskeriminister 13. august 2018, ble Harald Tom Nesvik utnevnt til ny fiskeriminister. 31. august 2018 gikk olje- og energiminister Terje Søviknes og samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen av. Ny olje- og energiminister ble Kjell-Børge Freiberg. Landbruksminister Jon Georg Dale ble ny samferdselsminister, mens Bård Hoksrud ble ny landbruksminister. Den 18. desember 2019 gikk Kjell-Børge Freiberg av som olje- og energiminister, og ble erstattet av Sylvi Listhaug. Listhaug på sin side gikk av som helse- og omsorgsminister og ble erstattet av Terje Søviknes.
Den 24. januar 2020 gikk Fremskrittspartiet ut av regjeringen, og Solbergregjeringen bestod deretter av tolv statsråder fra Høyre, fire fra Venstre og fire fra Kristelig Folkeparti. Den 20. september 2021 gikk barne- og familiemister Kjell Ingolf Ropstad ut av regjeringen, han ble erstattet av Olaug Bollestad som også er landbruks- og matminister. Antall regjeringsmedlemmer er dermed 19 inkludert statsministeren, og fordelingen er tolv regjeringsmedlemmer fra Høyre, fire fra Venstre og tre fra Kristelig Folkeparti.
Endringer i departementsstrukturen
Fra 1. januar 2014 ble det gjort en rekke endringer i departementsstrukturen. Det er ikke uvanlig med slike endringer ved et regjeringsskifte, men det normale er at omorganiseringene skjer først ved påfølgende årsskifte, noe som i hovedsak skyldes at en vil unngå omfattende budsjettflyttinger. Imidlertid kan en regjering beslutte at statsrådenes politiske ansvar allerede fra starten skal følge den planlagte nyordningen, noe som også skjedde ved dette skiftet.[38]
Fra regjeringsskiftet og ut 2013 var derfor det politiske ansvaret omfordelt på denne måten:
- Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet hadde ingen egen statsråd. Fagfeltene var fordelt slik:
- Kommunal- og regionalministeren bestyrte Arbeidsgiverpolitisk avdeling, Avdeling for bygg, sikkerhet og tjenester, Statsforvaltningsavdelingen, Avdeling for IKT og fornying (med unntak av oppgaver knyttet til koordinering av bredbåndspolitikken), Same- og minoritetspolitisk avdeling, Administrasjonsavdelingen og Kommunikasjonsenheten.
- Bredbåndpolitikken ble ivaretatt av samferdselsministeren.
- Kirkesakene ble styrt av kulturministeren.
- Nærings- og handelsdepartementet fikk ansvaret for Konkurransepolitisk avdeling.
- Kommunal- og regionalministeren fikk også ansvaret for Planavdelingen i Miljøverndepartementet.
- Fiskeri- og kystministeren hadde bare ansvaret for Fiskeri- og havbruksavdelingen, Sjømatavdelingen og Kommunikasjonsenheten i «sitt» departement. Kyst- og miljøavdelingen ble ivaretatt av samferdselsministeren, mens Avdeling for forskning, styring og administrasjon ble styrt av nærings- og handelsministeren.
- Selskapslovgivningen ble overført fra Justis- og beredskapsdepartementet til Nærings- og handelsdepartementet.
- Vidar Helgesen, med posisjon som statsråd ved Statsministerens kontor med ansvar for samordning av EØS-saker og forholdet til EU, fikk også ansvaret for tilsvarende arbeidsoppgaver i Utenriksdepartementet.
- Miljøvernministeren mistet altså ansvaret for departementets planavdeling, men overtok ansvaret for klima- og skogsatsingen i Utenriksdepartementet (og Norad). Hun skulle også forvalte statens kjøp av klimakvoter (tidligere i Finansdepartementet).
Fra 1. januar 2014 ble de foreløpige endringene permanente, og det ble gjort følgende forandringer i departementsstrukturen:[39]
- Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet ble lagt ned, og det utvidede Kommunaldepartementet fikk navnet Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
- Fiskeri- og kystdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet ble slått sammen til Nærings- og fiskeridepartementet med to statsråder.
- Miljøverndepartementet endret navn til Klima- og miljødepartementet.
- Arbeidsdepartementet skiftet navn til Arbeids- og sosialdepartementet.
I regjeringserklæringen fikk Thorhild Widvey tittelen kultur- og kirkeminister. Kulturministerens tittel ble likevel ikke endret, ettersom det kunne tolkes som prioritering av trossamfunn.[40]
Elisabeth Aspaker var Norges representant i Nordisk ministerråd, med ansvar for samordningen av nordiske samarbeidsspørsmål.[41]
Remove ads
Politiske saker og utvikling
Statsbudsjettet 2014
Finansminister Siv Jensen la frem en tilleggsproposisjon med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2014 den 8. november 2013.[42] Forslaget innebar skattelettelser på 8 milliarder kroner påløpt og 4,8 milliarder kroner bokført i 2014.[42] Deriblant ble formuesskatten foreslått redusert fra 1,1 til 1,0 prosentpoeng, mens arveavgiften ble foreslått fjernet.[42]
15. november 2013 ble et modifisert budsjettforslag, forhandlet frem med Kristelig Folkeparti og Venstre, lagt frem for Stortinget.[43][44] Endringene innebar at det ble flyttet på 2,2 milliarder kroner.[44] Staten skulle ikke bruke mer penger – men på en annen måte, enn regjeringen la opp til. Viktige endringer var økt kontantstøtte, økt elektrisitetsavgift som ga dyrere strøm, og større satsing på vedlikehold av jernbanen.[44] Statsbudsjettet ble sanksjonert i statsråd 13. desember 2013.[45]
Revidert nasjonalbudsjett 2014
Den 14. mai 2014 la finansminister Siv Jensen frem revidert nasjonalbudsjett for 2014.[46] Budsjettet innebærer at bruken av oljeinntekter øker med knapt 20 milliarder 2014-kroner fra 2013.[46] For 2014 og 2015 regnes det med en vekst i verdiskapingen i fastlandsøkonomien på rundt 2 prosent,[46] sysselsettingen ventes å fortsette å vokse moderat,[46] mens det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet anslås å svare til 2,8 prosent av kapitalen i Statens pensjonsfond utland, mot et anslag på 2,9 prosent høsten 2013.[46]
Fra 1. juli 2014 foreslås det innført fleksibel tax-free, fjerning av båtmotoravgiften, redusert sats for treforedlingsindustrien og en overgangsregel for friinntektssatsen i petroleumsbeskatningen.[46]
Kommunereform og regionreform
Utdypende artikler: Kommunereformen i Norge og regionreformen i Norge
I tilleggsproposisjonen for statsbudsjettet 2014 varslet regjeringen en kommunereform.[47] Kommunereformen ble enstemmig vedtatt av Stortinget den 9. juni 2015.[48]
Reformen innebar at det ble 72 færre kommuner i Norge gjennom kommunesammenslåinger, og det endelige antallet kommuner ble 356.[49][50]
Regionreformen i Norge,[51] innebar at 19 fylker ble slått sammen til 11.
Offentlig forvaltning
Den 18. desember 2013 varslet regjeringen forenkling og effektivisering av offentlig forvaltning. Regelverk og prosedyrer skal forenkles og fjernes, og byråkratiet reduseres. En årsrapport om identifisering av tidstyver og forslag til endringer, skal legges frem innen 1. september 2014.[52][53] 17. januar 2014 varslet kommunal- og moderniseringsministeren enklere regler for plan- og byggesaker, for å senke byggekostnadene.[54] 10. juni 2014 varslet regjeringen fjerning av regler som tvinger utbyggere i å søke på nytt dersom oppstarten forsinkes.[55] Videre ble det 18. februar 2014 foreslått å kutte i klageretten til kommuner.[56] 8. mai ble det varslet forenkling av reglene for enklere bygg ved at man kan bygge garasje eller uthus på inntil 50 kvadratmeter på egen tomt – uten å spørre naboen eller søke kommunen;[57] 11. juni ble det klart at Krf støttet regjeringens forslag.[58]
Et forslag om lovendringer vil legges frem for Stortinget i 2014.
Differensiert arbeidsgiveravgift
Den 13. mars 2014 varslet regjeringen en utvidelse av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift til å gjelde 31 nye kommuner i 10 ulike fylker. Årsaken er at disse kommunene har hatt en svak utvikling i folketall, sysselsetting eller økonomisk vekst.[59][60] 3. juni 2014 godkjente EFTAs overvåkningsorgan en utvidelse av ordningen frem til år 2020,[61] og 6. juni kunngjorde Finansdepartementet nye regler fra 1. juli 2014.[61]
Reservasjonsretten mot abort
Under regjeringsforhandlingene fikk KrF gjennomslag for at fastleger skal få mulighet til å reservere seg mot å henvise pasienter til abort.[62] Det var delte meninger om hvorvidt det har eksistert en reservasjonsmulighet tidligere, før Helse- og omsorgsdepartementet under Stoltenberg II den 31. oktober 2011 eksplisitt fastslo at en reservasjonsrett ikke finnes.[63] Et forslag fra SV om å ikke innføre reservasjonsrett, ble nedstemt i Stortinget 27. februar 2014 med 61 mot 48 stemmer.[64]
Motstanden mot reservasjonsretten ga rekordhøy oppslutning under kvinnedagen i 2014.[65] 7. mai trakk regjeringen forslaget tilbake. Etter å ha signert en ny avtale med KrF, forklarte helseminister Bent Høie at fastleger ikke lenger skal henvise kvinner til abort i det hele tatt. Kvinner skal kunne begjære abort selv, uten henvisning fra lege, slik at fastlegens delaktighet forsvinner.[66]
Endringer av arbeidsmiljøloven
10. juni 2014 varslet regjeringen endringer i arbeidsmiljøloven.[67] Forslaget gikk ut på å innføre en generell adgang til midlertidig ansettelse i inntil 9 eller 12 måneder. Videre å fjerne eller redusere kollektiv søksmålrett, åpning for mer overtid gjennom individuelle ordninger, utvidelse av arbeidstilsynets adgang til dispensasjon for alternative arbeidstidsordninger, åpning for mer søndagsjobbing og heving av aldersgrensen for jobbing fra 70 til 72 år eller mer.[67][68][69]
LO varslet demonstrasjoner mot forslaget foran Stortinget 19. juni,[70] og den rødgrønne blokken varslet reversering av lovendringene ved et regjeringsskifte.[71]
En høringsrunde startet 10. juli med frist til 25. september og deretter 9. oktober 2014.[72][73]
Helsereform
Den 15. juni 2014 la regjeringen frem et forslag til en helsereform.[74] Forslaget innebærer fritt behandlingsvalg, i første rekke innenfor psykiatri og rusbehandling, en offensiv strategi fra de regionale helseforetakene for økt bruk av private gjennom anbud og fjerning av systemet som hindrer offentlige sykehus i å behandle flere pasienter, selv om de både har kapasitet og økonomi til det.[74][75] Deler av reformen trer i kraft allerede i 2015.[74]
Trontalen til det 159. storting
.jpg)
2. oktober 2014 ble det 159. ordentlige storting åpnet av kong Harald.[76] I trontalen varslet regjeringen Solberg slutten på oljealderen: «Vi blir stadig flere. Og vi blir stadig flere eldre. Oljeaktiviteten vil ikke lenger være motoren for vår økonomiske vekst. Og vi må tilpasse oss det jordkloden tåler av karbonutslipp. For vårt samfunn vil hver og en av disse endringene kreve mye av oss. Til sammen vil de prege Norge fra i dag og i tiårene som kommer.»[76][77] Regjeringens svar på denne utfordringen er blant annet å satse på kunnskapspolitikk, et samfunn med små forskjeller og frihet for den enkelte.[76][77] Det skal legges frem en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, en stortingsmelding om høyere utdanning, tiltak for å få flere til å fullføre fagopplæring og tiltak for å gjøre læreryrket mer attraktivt.[76][77]
Regjeringen vil videre fremme forslag om en forsøksordning med statlig finansiering av eldreomsorgen, i tråd med Fremskrittspartiets politikk. I tråd med regjeringsplattformen ble det varslet «mer mangfold og valgfrihet» og «mer effektiv bruk av ressursene». I praksis betyr dette fritt behandlingsvalg i helsesektoren og en nasjonal helse- og sykehusplan.[76][77] Videre ble det varslet skattelettelser.[76][77] Norges klimaforpliktelser for FN skal legges frem i første kvartal 2015, og regjeringen vil være en pådriver for en global klimaavtale.[76][77]
FNs migrasjonsplattform
Regjeringen besluttet høsten 2018 at Norge skulle slutte seg til FNs migrasjonsplattform, Global Compact for Migration.[78] Norges tilslutning skjer etter at Høyre og Venstre stemte for, og FrP stemte mot i regjeringen. Dette var første gang FrP tok dissens på en beslutning i regjeringen.[79]
Samferdsel og bompenger
Regjeringen Solberg foreslo i 2015 en bompengereform,[80] som siden er vedtatt av Stortinget. Reformen hadde fire deler: reduksjon av antall bompengeselskap, en utskilling av utstederrollen fra bompengeselskapene, en rentekompensasjonsordning for bompengelån og en forenkling av takst- og rabattsystemer.[81]
Regjeringen Solberg økte samferdselsbudsjettet med 75 prosent fra 2013 til 2019.[82] Andre bilrelaterte avgifter gikk ned, men bompengene økte med 37,5 prosent fra åtte til elleve milliarder i året, og antall bomstasjoner økte fra 170 til 245.[83][84] I 2019 oppsto et bompengeopprør. Folkeaksjonen nei til mer bompenger ble registrert som politisk parti i august 2018, og ble tredje største parti i Bergen og Vestland ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i Norge 2019.[85] Under sitt landsmøte i 2019 vedtok FrP et krav om at 100 milliarder kroner fra oljefondet skulle finansiere samferdsel og redusere bompengebruken.[86] Regjeringspartiene samtalte om en bompengereduksjon utover sommeren 2019.[87] 18. august presenterte FrP en skisse for reduksjon av bompenger, men Venstre mente denne ikke ivaretok miljøet godt nok.[88] 23. august la Erna Solberg frem et ultimatum vedrørende bompenger som de andre partiene sluttet seg til. Det innebar blant annet at staten skulle øke sin andel til storbypakkene fra 50 til 66 prosent, derav skulle halvparten gå til å redusere bompengene.[89]
Henting av en IS-kvinne og hennes barn
Den 14. januar 2020 ble det kjent at regjeringen hadde besluttet å hente ut et «antatt sykt norsk barn» sammen med barnets mor og ett søsken fra flyktningleiren al-Hol i Syria, på humanitært grunnlag.[90] Dette skulle skje med grunnlag i utenrikstjenestens tilbud om konsulær bistand.[91] Politiets sikkerhetstjeneste hadde siktet moren for deltagelse i de islamistiske terrororganisasjonene An-Nuṣrah-fronten og ISIL. Statsrådene fra Fremskrittspartiet tok dissens,[92] og ledelsen i partiet ville utforme en liste med krav til gjennomslag i regjeringen.[93] Etter et ekstraordinært landsstyremøte varslet partileder Siv Jensen 20. januar 2020 at Fremskrittspartiet ville gå ut av flertallsregjeringen.[94] Fremskrittspartiets sju statsråder forlot regjeringen 24. januar 2020.
IS-kvinnen ble i 2021 dømt i tingretten til tre og et halvt års fengsel for deltakelse i en terrororganisasjon. Dommen ble anket.[95] Lagmannsretten reduserte straffen til to og et halvt år, og Høyesterett reduserte den ytterligere til ett år og fire måneder.[96]
Tiltak for å hindre spredning av covid-19
Utdypende artikkel: Norge under koronapandemien
Helsedirektoratet innførte 12. mars 2020 en rekke tiltak mot spredning av sykdommen covid-19. Tiltakene ble presentert av Erna Solberg på en pressekonferanse. Hun ba alle landets innbyggere i å delta i en dugnad for å bremse smitten. Tiltakene var de mest inngripende tiltak Norge har innført i fredstid: Alle skoler, videregående skoler, høyskoler, universiteter og barnehager ble stengt; alle kultur- og idrettsarrangementer ble avlyst; alle svømmehaller og treningssentre ble stengt; alle frisører, hudpleie- og tatoveringsvirksomheter ble stengt, alle serveringssteder som ikke kunne holde én meters avstand mellom den enkelte person, ble stengt; det ble innført restriksjoner på besøk ved helseinstitusjoner; det ble innført reiseforbud for helsepersonell; med tilbakevirkende kraft ble alle som hadde kommet fra utlandet utenfor Norden gitt 14 dager hjemmekarantene.[97][98]
Den 24. mars videreførte regjeringen de tiltak som Helsedirektoratet innførte 12. mars. Tiltakene gjaldt til og med 13. april 2020 (over påske). Regjeringens strategi var nå endret til å prøve å slå ned viruset, ikke bare bremse det.[99] Regjeringen lyktes, og antall innlagte på norske sykehus var nede i tre utpå sommeren 2020. Etter at regjeringen åpnet grensene igjen, kom det såkalt importsmitte, og antall syke økte igjen. Rundt årsskiftet 2020/21 kom det nye virusvarianter som var mer smittsomme, og i denne tredje bølge ble det enda flere syke.
Regjeringen nedsatte Koronakommisjonen i april 2020. Den leverte sin første rapport i april 2021 der konklusjonen var at regjeringen hadde håndtert krisen godt rundt 12. mars 2020, men at beredskapen hadde vært for dårlig.[100]
En fjerde smittebølge kom i august 2021, og da med sykdom i hovedsak blant ungdom og unge voksne.[101]
Den 24. september 2021 offentliggjorde regjeringen at samfunnet kunne gjenåpnes fra lørdag 25. september kl. 1600.[102]
Koronakrisen
Utdypende artikkel: Norge under koronapandemien
Koronaviruspandemien falt sammen i tid med en uvanlig lav oljepris. På det laveste var den under 20 dollar per fat, som var den laveste oljeprisen siden 2002.[103] Regjeringen la frem en rekke krisetiltak for å støtte næringslivet, kommunene og enkeltpersoner. Regjeringen, som nå var en mindretallsregjering, måtte ha tilslutning fra Stortinget, og opposisjonspartiene gikk med på alle krisetiltakene med en del modifiseringer. Regjeringen fremmet også forslag om en egen fullmaktslov, Koronaloven, som ble vedtatt av Stortinget etter en del modifiseringer.[104]
Den 13. mars 2020 la Erna Solberg frem en krisepakke på 6,5 milliarder kroner til næringslivet i forbindelse med koronavirusepidemien. Pakken inneholdt endringer i permitteringsregelverket og skattereglene og midlertidig fjerning av flypassasjeravgiften og lufthavnavgifter.[105] 15. mars varslet Erna Solberg at regjeringen ville etablere en låne- og garantiordning for næringslivet på minst 100 milliarder kroner. Statens obligasjonsfond ville bli gjennopprettet.[106] LO og NHO ba om mer omfattende tiltak, og etter behandling i Stortinget ble det vedtatt mer omfattende krisepakker.[107][108]
Den 27. mars 2020 la regjeringen frem en ny krisepakke, tiltakspakke 3, med direkte støtte til næringslivet. Finansminister Jan Tore Sanner anslo kostnaden til 10–20 milliarder kroner i måneden. Krisepakken var kommet i stand i samarbeid med Næringslivets Hovedorganisasjon, Virke, Finans Norge og LO og den ble vedtatt i Stortinget 31. mars 2020.[109][110]
Utnevninger til embeter
I september 2020 utnevnte regjeringen forsvarsminister Frank Bakke-Jensen til fiskeridirektør for et åremål på 6 år.[111] Bakke-Jensen søkte stillingen fem uker etter fristen og han var til jobbintervju før han leverte søknad. Jobbintervjuet skjedde på Bakke-Jensens initiativ.[112] Utnevnelsen ble kritisert fordi det ikke har vært tradisjon for å utnevne sittende statsråder til ledende stillinger i embetsverket. I 2006 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg at det ikke var aktuelt å utnevne sittende statsråder, statssekretærer eller rådgivere til stillinger der regjeringen eller departementene tar den endelig beslutningen i ansettelsessaker. Tidligere hadde regjeringen Solberg utnevnt Bent Høie til fylkesmann (i 2018) og Elisabeth Aspaker til fylkesmann (2014). Ifølge Dag og Tid har det ikke skjedd siden 1908 at regjeringen har utnevnt egne medlemmer på denne måten. Det var ikke allment kjent at Bakke-Jensen var kandidat før utnevnelsen.[113][114][115][116][117][118][119] Sivilombudet kritiserte hemmeligholdet ved utnevningen av Bakke-Jensen.[120] Solberg beklaget av Bakke-Jensen ikke sto på den offentlige søkerlisten.[121] Jonas Gahr Støre var mest kritisk til utnevnelsen av Bakke-Jensen fordi det er stilling som fagdirektør, mens de to andre utnevnelsen gjelder fylkesmann.[122] Solberg sa senere at verken hun selv eller embetsverket kjente til sedvanen med å ikke utnevne regjeringens medlemmer til stillinger i staten.[123]
I april 2021 ble det gjennomført en åpen høring om utnevningspraksisen i Solbergs regjering. Kontroll- og konstitusjonskomiteen kom med en enstemmig kritikk av regjeringens hemmelighold i utnevnelsen av Bakke-Jensen. Flertallet i komiteen (Ap, Sp og SV) mener at Bakke-Jensen ikke burde vært utnevnt. Erna Solberg godkjente at Bakke-Jensen søkte stillingen.[124][125]
Remove ads
Sammensetning
Statsråder
I statsråd 16. oktober 2013 ble statsrådene i Solbergs regjering utnevnt.[126] Fordeling av ansvarsområder ble gjort i statsråd samme dag klokka 12.[127] I tabellen nedenfor er statsrådene ført opp med departementsnavn slik disse ble etter endringene 3. mai 2019.[128]
_02.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.JPG)
.JPG)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
_(cropped).jpg)
_(6129108936).jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Remove ads
Noter
Type nummerering
- Ida Lindtveit Røse (KrF) var fungerende statsråd fra 1. juli til 21. august 2020, under Kjell Ingolf Ropstads foreldrepermisjon.[130]
- Etter Sylvi Listhaugs avgang som Justis- og beredskapsminister den 20. mars 2018, ble Per Sandberg utnevnt som fungerende Justis- og beredskapsminister frem til 4. april 2018.
- Tor Mikkel Wara hadde permisjon som Justis- og beredskapsminister fra 15. mars 2019 frem til sin avskjed 29. mars 2019. Jon Georg Dale var utnevnt som fungerende Justis- og beredskapsminister fra 15. mars til 29. mars 2019.[136]
- Henrik Asheim (H) var fungerende statsråd fra 15. september til 26. november 2017, under Torbjørn Røe Isaksens foreldrepermisjon.[137][138]
- Etter Geir-Inge Sivertsens avgang som Fiskeri- og sjømatminister den 2. mars 2020, ble Torbjørn Røe Isaksen utnevnt som settestatsråd.
Remove ads
Referanser
Litteratur
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads