Nobels fredspris

Nobels Fredspris er ein nobelpris som vert delt ut til personar eller organisasjonar som har arbeidd for fred. Prisstiftaren Alfred Nobel oppgav tre krav som skulle stillast til vinnarar; ein vinnar treng berre oppfylla eitt av dei. Krava er «reduksjon av militærstyrke», «arrangering av fredskongressar» og det vide omgrepet «forbrødring av nasjonar».

Kven som skal få prisen blir avgjort av Den Norske Nobelkomite som har medlemmer valde av Stortinget.

Komiteen er heilt uavhengig, og tar ikkje mot instruksar eller pålegg frå noko hald i samband med vurderinga av forslaga til prisvinnar. Ikkje noko frå drøftingane i samband med valet av vinnarar til Nobelpris skal omtalast av Nobelkomiteane.

Det Norske Nobelinstitutt er sekretariat for Den Norske Nobelkomiteen, og Olav Njølstad er direktør for Nobelinstituttet og Nobelkomiteen sin faste sekretær.

Prisutdelinga skjer kvart år i Oslo rådhus 10. desember, som var dødsdagen til Alfred Nobel. Ein held òg ein eigen Nobelkonsert i samband med utdelinga.

Prisvinnarar

1901–1910

År	Vinnar		Land eller område	Grunngjeving
1901		Frédéric Passy	Frankrike	«For å ha vore ein av hovudgrunnleggjarane til den interparlamentariske unionen og også hovudorganisatoren bak den fyrste universale fredskongressen.»[1][2]
		Jean Henry Dunant	Sveits	«For rolla hans i å grunnleggja den Internasjonale Raudekrossen»[1][2]
1902		Élie Ducommun	Sveits	«Uløna sekretær for det internasjonale fredsbyrået»[3]
		Charles Albert Gobat	Sveits	«Generalsekretær for den interparlamentariske unionen og uløna sekretær for det internasjonale fredsbyrået»[3]
1903		William Randal Cremer	Storbritannia	«Medlem i det britiske parlamentet og sekretær i International Arbitration League.»[4]
1904		Folkerettsinstituttet	Belgia	«For innsatsen sin som ei uoffisiell eining til å formulera dei generelle prinsippa bak internasjonal lov.»[1][5]
1905		Bertha von Suttner	Austerrike-Ungarn	«Forfattar av Die Waffen nieder!»[6]
1906		Theodore Roosevelt	USA	«For si vellukka mekling for å få slutt på den russisk-japanske krigen og for interessa han synte for valdgift ved å skaffa valdgiftsretten i Haag si fyrste sak.»[1][7]
1907		Ernesto Teodoro Moneta	Italia	«President for Lombard League of Peace.»[8] Han var framståande som fredarbeidar i Italia."[9]
		Louis Renault	Frankrike	«Professor i internasjonal lov.»[8] Han var den permanente franske delegaten til valdgiftsdomstolen i Haag.[9]
1908		Klas Pontus Arnoldson	Sverige	«Grunnleggjar av Svenska freds- och skiljedomsföreningen.»[10]
		Fredrik Bajer	Danmark	«..for sitt arbeid med den interparlamentariske unionen ved å vera den fyrste presidenten i det internasjonale fredsbyrået.»[1][10]
1909		Auguste Marie François Beernaert	Belgia	«Tidlegare statsminister, medlem i det belgiske parlamentet, medlem i den internasjonale valdgiftsretten.»[11]
		Paul-Henri-Benjamin d'Estournelles de Constant	Frankrike	«Medlem i Det franske parlamentet, grunnleggjar og president av den franske parlamentariske gruppa for frivillig valdgift; grunnleggjar for komiteen for forsvaret av nasjonale interesser og internasjonal mekling.»[11]
1910		Det internasjonale fredsbyrået	Sveits	"Grunnlagt i 1891"[12]

1911–1920

År	Vinnar		Land eller område	Grunngjeving
1911		Tobias Michael Carel Asser	Nederland	"Initiativtakar til konferansane om internasjonal privat lovgjeving i Haag; kabinettminister og advokat."[13]
		Alfred Hermann Fried	Austerrike	"Journalist og grunnleggjar av Die Friedenswarte"[13]
1912		Elihu Root	USA	"Tidlegare statsråd; opphavsmann til ulike forhandlingar om valdgift."[14]
1913		Henri La Fontaine	Belgia	"Medlem i det belgiske parlamentet og president i det internasjonale fredsbyrået"[15]
1914	Ikkje utdelt
1915
1916
1917		Den internasjonale Raudekrossen	Sveits	[16]
1918	Ikkje utdelt
1919		Woodrow Wilson	USA	"President i USA og grunnleggjar av Folkeforbundet."[17]
1920		Léon Victor Auguste Bourgeois	Frankrike	"Tidlegare statståd, president i det franske parlamentet og president i folkeforbundsrådet."[18]

1921–1930

År	Vinnar		Land eller område	Grunngjeving
1921		Hjalmar Branting	Sverige	"Statsminister i Sverige og svensk delegat for folkeforbundsrådet."[19]
		Christian Lous Lange	Noreg	"Generalsekretær i den interparlamentariske unionen"[19]
1922		Fridtjof Nansen	Noreg	"Vitskapsmann, polfarar, norsk delegat i folkeforbundet og opphavsmann til "Nansenpass""[20]
1923	Ikkje utdelt
1924
1925		Austen Chamberlain	Storbritannia	"Utanriksminister og ein av opphavsmennene bak Locarnotraktaten."[21]
		Charles Gates Dawes	USA	"Visepresident i USA; Formann for den allierte reparasjonskomitéen. (Opphavsmann til "Dawesplanen.")"[21]
1926		Aristide Briand	Frankrike	"Utanriksminister; ein av opphavsmennene bak Locarnoavtalen og Kellogg-Briand-pakta."[22]
		Gustav Stresemann	Tyskland	"Tidlegare rikskanslar, utanriksminister og ein av opphavsmennene bak Locarnoavtalen."[22]
1927		Ferdinand Buisson	Frankrike	"Tidlegare professor ved Sorbonne-Universitetet, Paris; grunnleggjar og president for League for Human Rights."[23]
		Ludwig Quidde	Tyskland	"Professor ved Universitetet i Berlin; tysk parlamentsmedlem og deltakar i ymse fredskonferansar."[23]
1928	Ikkje utdelt
1929		Frank B. Kellogg	USA	"Tidlegare utanriksminister, og ein av opphavsmennene bak Kellogg-Briand-pakta"[24]
1930		Lars Olof Jonathan (Nathan) Söderblom	Sverige	"Erkebiskop og leiar for den økumeniske rørsla."[25]

1931–1940

År	Vinnar		Land eller område	Grunngjeving
1931		Jane Addams	USA	"Sosiolog og internasjonal president for Women's International League for Peace and Freedom."[26]
		Nicholas Murray Butler	USA	"President ved Columbia University; pågangsmann for Kellogg-Briand-pakta."[26]
1932	Ikkje utdelt
1933		Norman Angell (Ralph Lane)	Storbritannia	«Forfattar, medlem i den eksekutive komitéen i folkeforbundet og medlem i National Peace Council.»[27]
1934		Arthur Henderson	Storbritannia	«Tidlegare utanriksminister; president i folkeforbundet sin nedrustingskonferanse i 1932.»[28]
1935		Carl von Ossietzky	Tyskland	"Journalist i (die Weltbühne) og pasifist."[29]
1936		Carlos Saavedra Lamas	Argentina	"Statsråd og president i folkeforbundet, meklar i Chacokrigen mellom Paraguay and Bolivia."[30]
1937		Cecil of Chelwood, Viscount (Lord Edgar Algernon Robert Gascoyne Cecil)	Storbritannia	«Forfattar, tidlegare lordseglbevarar, grunnleggjar og president for den internasjonale fredskampanjen.»[31]
1938		Det internasjonale Nansenkontoret	Sveits	"Ein internasjonal frigjeringsorganisasjon, starta av Fridtjof Nansen i 1921."[32]
1939 og 1940	Ikkje utdelt

1941–1950

År	Vinnar		Land eller område	Grunngjeving
1941, 1942 og 1943	Ikkje utdelt
1944		Den internasjonale Raudekrossen	Sveits	[33]
1945		Cordell Hull	USA	"Tidlegare statsråd; framståande deltakar i opphavet til dei Sameinte Nasjonane."[34]
1946		Emily Greene Balch	USA	"Tidlegare professor i sosiologi og historie; internasjonal president for Women's International League for Peace and Freedom"[35]
		John Raleigh Mott	USA	"Formann i International Missionary Council og president for YMCA."[35]
1947		Friends Service Council (dei britiske kvekarane)	Storbritannia	[36]
		American Friends Service Committee (dei amerikanske kvekarane)	USA
1948	Ikkje utdelt
1949		Lord (John) Boyd Orr of Brechin	Storbritannia	«Fysikar, næringspolitikar, framtredande organisator og direktør for FAO, president i National Peace Council og i verdsunionen for fredsorganisasjonar.»[37]
1950		Ralph Bunche	USA	"Professor ved Harvard University Cambridge, direktør for divisjonen for formyndarskap i SN, inngripande meklingsmann i Palestina i 1948."[38]

1951–1960

År	Vinnar		Land eller område	Grunngjeving
1951		Léon Jouhaux	Frankrike	"President for den internasjonale komiteen for det europeiske rådet, visepresident for International Confederation of Free Trade Unions, visepresident for World Federation of Trade Unions, medlem for ILO-rådet, og SN-delegat."[39]
1952		Albert Schweitzer	Frankrike	"Misjonær og kirurg, grunnleggjar av Lambaréné (République de Gabon)."[40]
1953		George Catlett Marshall	USA	"President for den amerikanske raudekrossen; tidlegare statsråd og forsvarsminister; SN-delegat og opphavsmann til Marshallplanen.""[41]
1954		SN sin høgkommissær for flyktningar (UNHCR)	Sveits	"Ein internasjonal frigjeringsorganisasjon grunnlagt av SN i 1951."[42]
1955	Ikkje utdelt
1956
1957		Lester Bowles Pearson	Canada	"Tidlegare utanriksminister i Canada; tidlegare president for generalforsamlinga til SN på sjuande sesongen";[43] "for rolla si med å freista å få slutt på Suezkrisa, og for å løysa Midtaustenspørsmålet gjennom dei sameinte nasjonane."[1]
1958		Georges Pire	Belgia	"Abbed i Dominikanarordenen; leiar av frigjeringsorganisasjonen for flyktningar "L'Europe du Coeur au Service du Monde""[44]
1959		Philip J. Noel-Baker	Storbritannia	«Britisk parlamentsmedlem, livslang iherdig arbeidar for internasjonal fred og samarbeid.»[45]
1960		Albert Lutuli	Sør-Afrika	"President i ANC,"[46] "var ein frontkjempar i kampen mot apartheid i Sør-Afrika."[1]

1961–1970

År	Vinnar		Land eller område	Grunngjeving
1961		Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld	Sverige	"Generalsekretær i SN"[47] gjeven "for å ha styrkt organisasjonen."[1]
1962		Linus Carl Pauling	USA	"For kampanjen sin mot prøvetesting av atomvåpen."[48]
1963		Den internasjonale Raudekrossen	Sveits	[49]
		Det internasjonale forbundet av Raudekross- og Raude halvmåneforeningar	Sveits
1964		Martin Luther King, Jr.	USA	"Leiar av "Southern Christian Leadership Conference""[50]
1965		Dei Sameinte Nasjonane sitt barnefond (UNICEF)	Dei Sameinte Nasjonane	[51]
1966	Ikkje utdelt
1967
1968		René Cassin	Frankrike	"President i Den europeiske menneskerettsdomstolen."[52]
1969		Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (International Labour Organization, ILO)	Dei Sameinte Nasjonane	[53]
1970		Norman E. Borlaug	USA	"International Maize and Wheat Improvement Center;"[54] "for sine bidrag til den "grøne revolusjonen" som hadde slik slagkraft på matproduksjon, særleg i Asia og Latin-Amerika."[1]

1971–1980

År	Vinnar		Land eller område	Grunngjeving
1971		Willy Brandt	Forbundsrepublikken Tyskland	"Rikskanslar i Vest-Tyskland, opphavsmannen til Ostpolitik"[55]
1972	Ikkje utdelt
1973		Henry A. Kissinger	USA	"For Paris Peace Accords i 1973, som var meint å skapa ei våpenkvile i Vietnamkrigen og ei tilbaketrekking av amerikanske styrkar."[56][1]
		Lê Ðức Thọ (avslo)	Nord-Vietnam
1974		Seán MacBride	Irland	"President i Det internasjonale fresbyrået, president for kommisjonen for Namibia."[57] "For hans sterke interesse for menneskerettar. Han styrte den europeiske menneskerettskonvensjonen gjennom Europarådet, hjelpte til med å grunnleggja og seinare leia Amnesty International og tente som generalsekretær i den internasjonale juristkommisjonen."[1]
		Eisaku Satō	Japan	«Statsminister i Japan,[57] for hans fornekting av atomvåpen for Japan and innsatsen hans for å styrkja regional forsoning.»[1]
1975		Andrej Sakharov	Sovjetunionen	«.. for sitt arbeid for menneskerettar, nedrusting og for samarbeid mellom alle nasjonar.»[58][59]
1976		Betty Williams	Storbritannia	«Grunnleggjar av den nordirske fredsrørsla (seinare omdøypt til Community of Peace People.)»[60]
		Mairead Corrigan	Storbritannia
1977		Amnesty International	Storbritannia	«For vern om menneskerettane til samvitsfengsla menneske.»[61][1]
1978		Mohamed Anwar Al-Sadat	Egypt	«For Camp David-avtalen, som førte til ein forhandla fred mellom Egypt og Israel.»[62]
		Menachem Begin	Israel
1979		Mor Teresa	India	«Leiar for Missionaries of Charity.»[63]
1980		Adolfo Pérez Esquivel	Argentina	«Menneskerettsleiar,»[64] "grunnla ikkje-valdelege menneskerettsorganisasjonar til kamp mot militærjuntaen som herska i landet hans, Argentina."[1]

1981–1990

År	Vinnar		Land eller område	Grunngjeving
1981		SN sin høgkommissær for flyktningar	Dei Sameinte Nasjonane	«Ein internasjonal frigjeringsorganisasjon grunnlagt av SN i 1951».[65]
1982		Alva Myrdal	Sverige	«For deira framifrå arbeid med Tlatelolco-traktaten til dei Sameinte Nasjonane, der dei begge har spelt avgjerande roller og vunne internasjonal merksemd.»[66][67]
		Alfonso García Robles	Mexico
1983		Lech Wałęsa	Polen	«Grunnleggjar av Fagforbundet Solidaritet, og for å ha drive menneskerettskampanjar.»[68]
1984		Desmond Mpilo Tutu	Sør-Afrika	«Biskop i Johannesburg og tidlegare generalsekretær i det sør-afrikanske kyrkjerådet.»[69]
1985		Den internasjonale legeforeninga mot atomkrig (IPPNW)	USA	[70]
1986		Elie Wiesel	USA	«Formann i 'The President's Commission on the Holocaust'».[71]
1987		Óscar Arias Sánchez	Costa Rica	«For sitt fredsarbeid i Sentral-Amerika, noko som har ført til avtalen som vart underskriven i Guatemala 7. august dette året.»[72]
1988		Dei Sameinte Nasjonane sine fredsbevarande styrkar	Dei Sameinte Nasjonane	«For deira innsats som har gjort viktige bidrag mot realiseringa av ein av dei fundamentale grunnsetningane til Dei sameinte nasjonane.»[73][74]
1989		Dalai Lama (Tenzin Gyatso)	Tibet	«For sitt arbeid for frigjeringa av Tibet og for å konsistent gå imot valdsbruk. I staden har han stått for fredelege løysingar basert på toleranse og gjensidig respekt for å ta vare på den historiske og kulturelle arva til folket sitt.»[75][76]
1990		Mikhail Gorbatsjov	Sovjetunionen	President i Sovjetunionen, «for si leiande rolle i fredsprosessen som i dag kjenneteiknar viktige viktige delar av det internasjonale samfunnet.»[77]

1991–2000

År	Vinnar		Land eller område	Grunngjeving
1991		Aung San Suu Kyi	Myanmar	«For sin ikkje-valdelege kamp for demokrati og menneskerettar.»[78]
1992		Rigoberta Menchú Tum	Guatemala	«For sitt arbeid for sosial rettferd og etnokulturell forsoning basert på respekt for rettane til urfolk.»[79]
1993		Nelson Mandela	Sør-Afrika	«For sitt arbeid med fredeleg avslutting av apartheid-regimet og for å ha lagt grunnvollen for eit nytt demokratisk Sør-Afrika.»[80]
		Frederik Willem de Klerk	Sør-Afrika
1994		Yasser Arafat	Palestina	«For deira innsats med å skapa fred i Midtausten.»[81]
		Yitzhak Rabin	Israel
		Shimon Peres	Israel
1995		Joseph Rotblat	Storbritannia	«For deira innsats med å forminska rolla til atomvåpen i internasjonal politikk og, i det lange laupet, få slutt på atomvåpen.»[82]
		Pugwash-rørsla	Canada
1996		Carlos Filipe Ximenes Belo	Aust-Timor	«For deira arbeid mot ei rettferdig og fredeleg løysing på konflikten i Aust-Timor.»[83]
		José Ramos-Horta	Aust-Timor
1997		Den internasjonale kampanjen mot landminer	USA	«For deira arbeid for å bannlysing og reinsking av landminer retta mot menneske.»[84]
		Jody Williams	USA
1998		John Hume	Nord-Irland	«For deira innsats med å finna ei fredeleg løysing på konflikten i Nord-Irland.»[85]
		David Trimble	Storbritannia
1999		Lækjarar Utan Grenser (Médecins Sans Frontières, MSF)	Sveits	«I erkjenning av det humanitære pionérarbeidet til organisasjonen på fleire kontinent.»[86]
2000		Kim Dae Jung	Sør-Korea	«For sitt arbeid med demokrati og menneskerettar i Sør-Korea og Aust-Asia generelt, og for fred og forsoning, særskilt med Nord-Korea.»[87]

2001–2010

År	Vinnar		Land eller område	Grunngjeving
2001		Dei sameinte nasjonane		«For deira arbeid for ei betre organisert og meir fredeleg verd.»[88]
		Kofi Annan	Ghana
2002		Jimmy Carter	USA	«For tiår med utrøytteleg innsats for å finna fredelege løysingar på internasjonale konfliktar, for å fremja demokrati og menneskerettar og for å styrkja økonomisk og sosial utvikling.»[89]
2003		Shirin Ebadi	Iran	«For sin innsats for demokrati og menneskerettar. Ho har særleg fokusert på arbeidet for rettane til kvinner og born.»[90]
2004		Wangari Muta Maathai	Kenya	«For sitt bidrag til sjølvopphaldande utvikling, demokrati og fred.»[91]
2005		Det internasjonale atomenergibyrået	Austerrike	«For sin innsats med å motverka atomenergi frå å bli brukt til militære formål, og å forsikra at atomenergi til fredelege formål vert brukt på tryggast mogleg måte.»[92]
		Mohamed ElBaradei	Egypt
2006		Muhammad Yunus	Bangladesh	«For å fremja økonomiske og sosiale moglegheiter for dei fattige, særleg kvinner, gjennom deira banebrytande mikrokredittarbeid.»[93]
		Grameen Bank	Bangladesh
2007		Albert Arnold (Al) Gore Jr.	USA	«For sin innsats med å byggja opp og spreia større kunnskap om menneskeskapte klimaendringar, og med å leggja grunnvollen for midla som trengst for å handla mot slike endringar.»[94]
		FN sitt klimapanel	Sveits
2008		Martti Ahtisaari	Finland	«For den store innsatsen han har lagt ned på fleire kontinent og gjennom meir enn tre tiår for å løysa internasjonale konfliktar.»[95]
2009		Barack Obama	USA	«For sin ekstraordinære innsats med å styrkja internasjonalt diplomati og mellomfolkeleg samarbeid.»[96]
2010		Liu Xiaobo	Kina	«For hans lange og ikkje-valdelege kamp for fundamentale menneskerettar i Kina»[97] (Tildelt in absentia – Heldt fanga av myndigheitene i Folkerepublikken Kina)

2011–2020

År	Vinnar		Land eller område	Grunngjeving
2011		Ellen Johnson Sirleaf	Liberia	«For deira ikkje-valdelege kamp for tryggleik for kvinner, og for kvinnene sin rett til full deltaking i fredsbyggjande arbeid.»
		Leymah Gbowee	Liberia
		Tawakkul Karman	Jemen
2012		Den europeiske unionen		«For EU og EU sine føregjengarar har over dei siste seks tiåra bidratt til fred og forsoning, demokrati og menneskerett i Europa»[98]
2013		Organisasjonen for forbod mot kjemiske våpen		«For organisasjonen sin store innsats for å utrydde kjemiske våpen.»[99]
2014		Kailash Satyarthi	India	«For deira kamp mot undertrykking av born og ungdom og for alle born si rett til utdanning.»[100]
		Malala Yousafzai	Pakistan
2015		Den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog	Tunisia	«for dens avgjørende bidrag for byggingen av et pluralistisk demokrati i Tunisia i kjølvannet av Jasminrevolusjonen i 2011.»[101]
2016		Juan Manuel Santos	Colombia	«for sin målretta innsats mot å bringe den meir enn 50 år lange borgarkrigen i landet til ein ende – ein krig som har kosta meir enn 220 000 menneskeliv og jagd nær seks millionar menneske på flukt.»
2017		International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN)		for «sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen».[102]
2018		Denis Mukwege	Den demokratiske republikken Kongo	«For deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter»[103]
		Nadia Murad	Irak
2019		Abiy Ahmed	Etiopia	«for hans innsats for fred og mellomstatlig samarbeid, og da særlig for hans avgjørende initiativ for å løse grensekonflikten med nabolandet Eritrea.»[104]
2020		Verdas matvareprogram	SN	«for dets innsats i kampen mot svolt, for dets bidrag til å skape føresetnadar for fred i konfliktutsatte område, og for å vere ein pådrivar i arbeidet mot bruken av svolt som eit våpen i krig og konflikt.»[105]

2021–2030

År	Vinnar		Land eller område	Grunngjeving
2021		Maria Ressa	Filippinane	«for sin modige kamp for ytringsfrihet i Filippinene og Russland.»[106]
		Dmitrij Muratov	Russland
2022		Aljes Bjaljatski	Belarus	for å ha «gjort en enestående innsats for å dokumentere krigsforbrytelser, brudd på menneskerettigheter og maktmisbruk.»[107]
		Memorial	Russland
		Senteret for sivile rettar	Ukraina
2023		Narges Mohammadi	Iran	«for hennes kamp mot undertrykking av kvinner i Iran og hennes kamp for menneskerettigheter og frihet for alle.»[108]
2024		Nihon Hidankyō	Japan	«for sin innsats for en atomvåpenfri verden og for å vitne om hvorfor atomvåpen aldri må brukes igjen»[109]